William Basinski: Den absurde Messias

Et Fotojournalistisk essay

Å høre på William Basinski er en opplevelse man sent glemmer. Så det å høre han live i Kulturkirken Jakob var et skue. Jeg vil tro de fleste husker første gang de ble møtt med et verk av han. De er først og fremst imponerende mektige og kolossale verker. Auraen til musikken virker uendelig og den sammensmelter seg i dine tanker, gir giv til kjensler og gir oss en nøkkel til visse erindringer som har ligget skjult for oss, der oppe i skylappen. Å se på han som en rent ambient utøver, kan være riktig strengt musikk-teoretisk sett; men opplevelsen av han er relativt annerledes fra det den gjengse ambient-platen eller utøveren vil gi deg.

Det skal sies at man ikke helt setter to og to sammen når det gjelder Basinski. En lydkunstner av rang med hauntologiske verker, er en California-living, Cowboy-looking, Whiskey-røstet, langhåret dirty blonde av en avdanket freaker. Han ser litt ut som en tan trophy wife og litt ut som en ekte gunslinger. Men med en titt innom instagrammen hans blir du hyponitsert av the weird and wonderful world of W. Basinski.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av William Basinski (@musex1)

Med hans sørlige sjarm og krøkete stemme slenger han strengt tatt horrible vitser som et slags forsøk på small talk med publikum som blir møtt med en lettere forferdet latter. Og før siste sang sier han at han ikke gidder dette kalde helvetet mer. Får invitere meg på sommeren meddeler han, før han slenger på den siste låten og går av scenen. Sånn holder han på mellom fremstillingene av musikken. Og selv om han er en hard stuker så er det jo nettopp denne rare mannens musikk vi skal høre. Musikk som har en like, hvis ikke mer uortodoks oppstandelse enn mannen selv.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av William Basinski (@musex1)

For gjennom noe som virker som en sagnomsust prosess så oppstår nær-ødelagte tidskapsler av tjærete lyd, reparerte. Det er som han har reparert de med en sonisk sølvtråd, å fullført lyd-kirurgi på samme måte som de i Japan reparerer sin keramikk, kintsugi. Han gir tilbake helheten og funksjonen til kapselens vev av lyder gjennom sitt nøye arbeid. Arbeidet vitner om en stor klassisist. For råmaterialet hans er ofte spektrale opptak: fylt til randen av patina og eldes gjennom analog slitasje på teip, som en god vin på god eik. Disse opptakene har ofte celestiale trekk og vitner om en ærlig kamp, en ærlig streben etter noe, men en som aldri kommer og en streben som er uendelig. En absurd streben. Det minner om «Myten om Sisyfos: Essay om det absurde» (Camus, 1942).

Denne ideen av Basinski som en absurdist kan hjelpe å forstå hans verker. For det absurde ligger i kontrasten mellom det fundamentale, menneskelige behov for å se mening i tilværelsen og universetes «urimelige stillhet» som svar. Som en slags omvendt Messias bringer ikke han oss til skjærsilden, men innlyser oss med viten om livets absurditet og dette som vår eksistens’ iboende skjærsild. En ide vi skal komme tilbake til.

Titian ‘Sisyphus’ (1548-49), Museo Nacional del Prado

Denne ideen av en kamp, en konfrontasjon, kommer av måten hans arrangerer hans dyrebare vev til fullendte komposisjoner. Det er gjennom loops av tape, der både det analoge repeterer og degraderer materialet (det sakte men sikkert slipes) for hver runde, som hav siden jordens unnfangelse har slipt klipper, skilt land og slått nye elver. En slags mytisk erodering er hans stilisering og tonen er en av noe evig men samtidig noe forhenværende.

Album art fra The Disintegration Loops, William Basinski

Det virker som en sammensmeltning og en abstrahering av et slags post-industrielt dystopi, inspirert av vår egen klode og dens hendelser (som 9/11 inspirerte til utgivelsen av hans «The Disintegration Loops» (2002). Bare det at når flyene kræsjet inn i tvillingtårnene, noe Basinski kunne se fra sitt hus, så var hans første instinkt å fange kamera for å filme etterspillet av denne kolossen av et spetakkel, hente ut sin gamle tape-spiller og spille det nevnte albumet, på den analoge, gamle måten og dermed innvie herdingen av råmaterialet til den terrorens skamslåelse av den hovmodige Amerikanske arroganse. Det sier litt om mannen.

William Basinski er virkelig reinkarnasjonen av Bowies karakter Thomas Jerome Newton i «The Man Who Fell to Earth» (Roeg, 1976). En humanoid fra fremtidens rennestein som gir oss små relikvier av tomheten, destruksjonen og den (allerede startede) antropecene tragedien. En omvendt Messias som ikke har kommet for å dømme levende og døde, men heller for å selv leve og dø blant oss siste håpefulle, før destruksjonen han forteller sagn om gjennom hans verker gjennomsyrer hver celle av denne fordømte planeten.

Bowie i ‘The Man Who Fell to Earth (‘76)

Etter å ha sett konserten sammen, der både musikken og hans opptreden ble godt diskutert, inviterte jeg Marie Wilhelmine Holm til å prøve å syntetisere litt av Basinskis essens gjennom gate-fotografi.

Selv sier hun følgende om resultatet:

Den røde tråden i bildene er at de fanger det jeg føler når jeg hører Basinski (spesielt Disintegration Loops) – menneskets tendens til å føle seg liten og avmektig i møte med noe større enn seg selv, som samtidig er skjult for dem. Det kommer til syne i repeterende mønstre, dysterhet og kulde, det industrielle og ordnede. Fordi Basinski tar opp musikken sin på bånd, et medium som er nært utdatert, ønsket jeg å finne motiver som innkapsler følelsen av nostalgi for en tid som ikke ennå er forbi – realiseringen av at nå er nå og aldri vil være nå igjen.

Bildene under forteller om Basinskis skue: om den verden han kreerer, den dystopien han kommer fra og fortidens spøkelsers (sine) spor i våre gater: om denne treenige desintegrasjonen som både ses i våre omstendigheter og i oss selv. En kan se måten naturen og bybildets Persona dissosierer og blir ‘glemsk’: der is blir til vann, et tårn er halvnakent og en ihjælslått vindusrute som knuger om å overleve. Et vindu som skildrer forfallet og melankolien som er til stede som motiv opp gjennom.

Vi får presentert bybildets indre anima, dens sjel, gjennom stilisering av flimmer og bringer en tone av midlertidighet. En ide som styrkes av temaer av gjentakelse og repetisjon gjennom riller og rammer av stål. Noe som vitner om det kalde, det gråe rammeverket som presenter en binær verden i full fart mot en antropocen fellesdissosiering. Livets feilende maskineri. Bildene med gråe og kalde toner motsier bildene i varmere lys, med trekk av neon. En kamp mellom det mekaniske, regulerte livet og det nattlige livet, det ulovlige livet: nattens jungel: der vi legger fra oss menneskelige floskler og blir de dyrene vi er.

En ser Basinskis musikk som en slags liten edelsten av spir rundt et virvar av menneskeskapt tåkeleggelse innhyllet i svart materie fullt av støv. En hører de fortvilte ropene av mennesker forbi, mennesker nå og mennesker som vil komme. Jordens underbevissthet som det greske chorus av en verden som aldri har vært og aldri vil komme, men alltid lever mellom livets celler, i de mørke tomrommet av liv mellom alt liv.

William Basinski: Den absurde Messias

Et Fotojournalistisk essay

Jeg tok et bad med sakamoto

Refleksjoner rundt begrepet ‘Menneskelighet’