Jeg tok et bad med sakamoto

14/11/2023

Det er jævlig irriterende når Google Maps sier at t-banen skal komme 17:41, du er sent ute og løper og ser at den kommer 17:39, et øyekast unna og neste kommer 17:44. Å ikke være sent ute, men være i mellom avgangene. Det er som om teknologien spiller deg et puss og leker litt med deg. Så jeg var mildt sagt i et lettere dårlig humør på Forskningsplassen og visste at det var litt viktig å troppe opp før 18 på Cinemateket. De er sånn ekstra strenge der. Står på mailen man får med billetten at «Filmen starter presis - dørene stenges ved visningsstart». Og det gir en sånn ekstra ergrelse ved disse avgangene, for jeg hadde jo timet det. Ikke det at jeg noen gang har blitt nekta inngang der. Men kommer man for sent så får man et litt utidig blikk av dama i skranken, han som gir deg forfriskninger og de som sjekker billettene ved inngangen til salen. Men det er ikke det som er det verste…det verste er de andre som også skal se filmen med deg. For på cinemateket er det film-buffs til stede. Ekte headz. Og de viker ikke for noen! Hadde med meg to venninner som fniste litt ekstra når storkaren Belmondo kom på skjermen på noe Nouvelle-Vague og da kom det kontant fra to rader bak og tre seter til høyre: «Dere for faen meg drite i. Ha litt respekt! Ha dere ut! Drittunger!»

Jean Paul Belmondo og Ursula Andress i filmen “Up to his ears” (1965)

Men tror dere når han så deres søte, overmodige smil og blonde lokker at han slappet litt av? Nei, det ble verre. Han rekte en liten pekefinger på meg og sa «Et pipp til så går jeg ut og ber dere bli kastet ut!».

Det var det jeg var redd for mens vinden pisket meg in trynet på Forskningsplassen. En kollektiv ydmykelse av en samling av kanskje Oslos største nerder på ett sted. Hva det gjelder film i alle fall. Men jeg har ikke vært på en tørr, nisje-visning på Gimle på en stund så kanskje jeg tar feil…

Døren man alltid frykter stengt…

Også er det mørkt der inne etter de slår ned lysene og trappene er ergonomisk utformet til å få deg til å snuble på trynet. Sånn akkurat for lang steglengde. Vanskelig å finne plass. Så da må du sitte helt foran og se oppover på lerretet. Egentlig greit for vinklingen på Cinemateket er ikke like skarp som noe sånn Odeon eller IMAX drit der man for nakkesleng av å se på en eller annen utenomjordisk action-sekvens om man kommer sent. Pluss den stanken av størkne popcorn som ikke hjelper heller. På Cinemateket serverer de heldigvis ikke det. Her er det pils. Vin også. Eller min personlige favoritt, den «nye» brusen. En nøye brygget ingefær og sitron blanding som de alltid vender lett så lett, før de åpner. Det står det på flaska at man skal gjøre å. Sicilianske sitroner smaker godt! Vet ikke om opphavet er så viktig. Men man føler seg litt viktig i alle fall.

Det går langt i å føre smaksopplevelsen til noe positivt. Bare spør de arrogante, vinkjennerne i byen.

Et slag for de som sier mindre, og gir mer god juice

Etter å ha travet gjennom byen, ankommet 17:59:47 gjennom frontdørene til kinoen var det dermed med enda større irritasjon enn den jeg opparbeidet på t-banestasjonen, etter jeg hadde spurtet opp deres evindelige trapper og så at det var en kø for pils og full belysning i deres store sal, Tancred. Jeg hadde svetta for ingenting. Og det er noe av det verste jeg vet. Sommer som vinter. Om sommeren siler dråpene fra baksiden av kneskålen på tvers nedover leggen, man blir overopphetet og sitter hele tiden å tenker på hvor digg det hadde vært om man bare hadde spankulert i rolig tempo til dit man skulle. På vinteren? Ja da størkner svetten. Setter seg som sirup oppå huden og man går rundt å føler seg som man gjør etter man har spist ett par klementiner, sølt litt og ikke fått vasket hendene. Og det gjør man på brystet, mellom tærne, spesielt ved hårfestet under capsene jeg nesten aldri tar av og spesielt ekkel føler man seg nedentil. Da skal hvert fall ingen ta en kikk nedi der i løpet av kvelden, men en slik eim i rotasjon mellom deg og de tunge, dongeribuksene. Så det var godt jeg skulle få tatt et bad for å si det sånn.

Cinematekets evindelige trapper

Sittende helt foran var det to eldre damer ved siden av meg. Kule, eldre damer. Sånne som egentlig går i akkurat samme fit som de stygge, parkas-dekte, slim-fit jeans eierne som tidligere var på hjemveien på pendelen på Jernbanetorget. Men buksene deres er japanske, selvedge, genserne er mock-neck-turtles i mohair i Barbour-grønn og Rubin-rød og parkasene Comme des Garçons. Tidig. Jævlig tidig. Men hun som satt rett ved siden av meg hadde en viss østlig, ungarsk-engelsk og snakket alltid litt for høyt om alle filmene hun ville se denne måneden og hadde med seg egen konfekt i det som virket som åtte-hundre innvikla plastikk-poser, som kraste gjennom hele visningen. Faen as. Kul var du. Men irriterende som et helvete. Spesielt når det foregår en tale som skal innvie visningen og forklare akkurat alt av regissøren Oshimas sine intriger rundt filmen hans «Merry Christmas Mr. Lawrence» (1983) som var kveldens første etappe.

Må si vi matchet min ungarske schätzi og meg

Men når salen falt i mørke og de horrible reklamene fra MyCall hadde holdt opp, tok Ryuichi Sakamoto meg i mot med åpne armer i badekaret som var fylt av kanskje det fineste tittelsporet på et film-soundtrack jeg noensinne har hørt. Jeg dro av meg klærne og satte meg inn mens han så meg arrogant i øynene og spurte meg hvor faen jeg hadde vært.

Japansk Poster av Oshimas “Merry Christmas Mr. Lawrence” (1983)

*Kunne ikke si nei til bad* (Ryuichi Sakamoto)

For jeg hadde ikke godtatt invitasjonene hans før. Og de var utallige. Ikke direkte men utallige. De kom som gjentatte små pirk i form av referanser til ‘Yellow Magic Orchestra’ i de mange artiklene om opprinnelsen til elektronisk musikk som jeg smug-leste mens jeg kjedet livet av meg og regelrett prøvde å bli sparket fra forsikrings-jobben jeg hadde i Sparebank 1 for et par år siden. Tok litt tid før jeg fikk et annet nikk fra Ryuichi. Men da jeg begynte å høre på uavhengig radio som NTS, Worldwide FM og Berlins Community Radio var han faen meg overalt. Det gråe håret, lille slue smilet og tidenes chic-artiste-energy. Ja det er kunstens versjon av å ha en mega-dong, kunne bruke den og gå rundt som alle hadde fått en ære ved å smelle den opp i snella på de. Og når det gjelder Ryuichi, så er det vel en ære og få den både her og der. Altså musikken hans. Men måten han går på så tror jeg det er noe Big Dick Energy oppi der å for å si det sånn. Fyren har pondus. Tonnevis av det.

Etter å ha slengt den i trynet på meg ett par ganger (musikken altså), lente han seg tilbake, tente en sigarett å lot meg senke meg ned under vannet der jeg ble transportert til Java i 1943.

RS med sin sigarett

Hva som skjedde de neste to timene jeg var under vann er jeg ikke helt sikker på. Altså jeg vet nå hva som skjedde. Jeg var jo der. I ærefrykt. Men vet ikke akkurat hva det betydde eller hvordan det artet seg. Og jeg trodde jeg skulle skjønne hele greia spesielt fordi min ny-innvidde redaktør, en viss Plomme hadde sagt at dette var juletradisjonen. Og julefilmer pleier å ha en jævla moral lekse, front and fucking center, klart og tydelig for deg å skjønne. Etter femten minutter brydde jeg ikke meg noe mer om å skjønne greia egentlig, fordi det var en skjønn, blond Bowie i militær-fatigues med et skjerf knyttet så smukt som bare vår Bowie kan, som prydet netthinnen.

No description needed.

Fargene var uimotståelige. Panavision på sitt beste. Humoren og lettheten. Den erkebritiske humoren og lettheten. Det som kalles wit, en slags blanding mellom galgenhumor, sarkasme, tørre ord-vendinger og total nonchalance, var så tilstede mellom Celliers (Bowies karakter) og Liason Lawrence. At jeg nærmest brakk meg av latter der de fleste nordmennene satt mer stille. Når Lawrence svarer den øverstkommanderende av de fangede britene at han gikk på Winchester, gapskrattet jeg. Fordi den Winchesterianske broderlige homoerotismen og blandingen mellom sløvhet og dilettantisk geni var noe jeg hadde sett på nært hold hos kompiser over havet.

Celliers og Lawrence (Tom Conti)

Som jeg rapporterte til Plommen, min nye redaktør (eller egentlig mer min nye sjef for min stilling som alt-mulig-mann for hennes utmerkede kollektivt-kreative-grupperende eskapader) så var Oshimas verk like sublim og stor som Coppolas «Apocalypse Now» (1979). Helt massive etiske-dilemmaer som blir flettet ut og lagt i narrativ som er så emosjonelt komplekse og også så menneskelige at en føler hvert av filmens hjerteslag. En del faktiske slag er det i filmen å. Så om man ikke liker å se degraderte krigsforbrytere og den gruelige POW opplevelsen, så er det nok ikke noe for deg. Men jeg oppfordrer en til å se den uansett fordi den illustrerer våre livsviktige positive egenskaper som mennesker. Empati. Nestekjærlighet. Viljen til å overleve. 

Så at hun ser den filmen hver jævla jul. Det er en utøvelse av indre cleansing som passer ved årets ende. Ikke rart hun får frysninger hver gang.

Sowing the seed, altså. Nøkkelen til mye rart: ideen av fødselen til godhet gjennom dens inkarnasjon som et produkt mellom mennesker som har opplevd det samme. Først som antagonister. Og så som brødre og søstre sammen i mot den større overmakten. 

Godhetens kamp kan være så mangt…Colonel Kurtz (Marlon Brando) fra “Apocalypse Now” (Coppola, 1979)

Han kikka på meg å. Sakamoto. Så han der over overflaten. Mens jeg fikk en real leksjon i måten musikk kan støtte om og føre videre den emotive buen til en film og ledsage en mellom fortellingens knutepunkt og konflikter. Og han var også med visuelt. Som Kaptein Yonoi. En av filmens protagonister. Noen ville sagt han var en antagonist. Men for meg så er han hovedrollen til Celliers (David Bowies) bi-rolle. Hans makker og make, sånn meta-narrativt og sett fra et alternativt univers. For de fant faen meg kjærligheten!

Major Celliers og Captain Yonoi (Bowie og Sakamoto)

Lawrence? Han er oss. Og vi er han. Lawrence leder oss mellom historien og våre egne liv. Han er vår turguide i Oshimas jungel av tabu.

Lawrence og Hara (Takeshi Kitano

Men tilbake til Kaptein Yonoi. Utenom Sakamotos fantastiske intensitet (syke kinnbein), dybde (finskårede skjønnhet) og konstante moralske ambivalens (blandingen av en sminke/eyeliner som får Kardashian-klanen til å se ut som tåpelige amatører og en hairline av dimensjoner som enhver svart mann kan nikke anerkjennende til); så er det hans utvikling som karakter og bruken av dette som et spor for hele filmens klimaks enestående.

Captain Yonoi

Yonois omveltning fra godhjertet, gjennom en slags skamfull-selvmotsigende-hyklersk-voldspsykose til total avmakt gjennom katarsisen til Celliers myke kinn-kys var så…ja utrolig menneskelig. Dejlig.

Og homoerotismen?!!! Gud bedre, dette er jo en av de beste LGBTQ-filmene jeg har sett. Fikk Guadagninos «Call Me by Your Name» (2017) deg til å oppnå en forståelse for forhold mellom menn så vil denne utdype dette. På et annet plan også. For her er det ikke et snev av ungdommelig eksperimentering som en pådriver for homofili. Snarere er det en utforskning om hvordan vi oppfører oss når vi er totalt underlagt andre. Når vi stirrer døden i hvitøyet. Når vi er på vårt mest fangede og kyniske og ikke mest frie. Når vi er bundet. Og at vi gjennom å lide slik finner befrielse i å ty til våre dypeste drifter, som i dette tilfelle er i det lidenskapelige «smellet» som oppstår når dype lyster kommer frem i en autoritær setting og totalitære omstendigheter. Det er også en LGBTQ film fra et asiatisk, nærmere bestemt japansk perspektiv. Og deres hierarkiske og tradisjonsrike kultur blir lagt under lupen på en måte som illustrerer Japan sitt unike ståsted: møte mellom teknologiske sprang, modernitet, tradisjon og kutymer: den ambivalente friksjon.

(Får seg en liten smekk den å for evigvarende jantelov som ligger å subber under de grå skyene her til lands om man tegner et par streker over til vår kultur)

Mer å si er det ikke. Når jeg kom opp av vannet så ga Sakamoto meg et kyss og sa at dette var det første av mange bad. Og det er ikke rart. For nå kommer jeg til å regelrett høre meg gjennom alt han har laget musikk. For fyren er en visjonær.

Andre etappen av visningen, en poetisk biografi om komponisten «Ryuichi Sakamoto: Coda» (Schible, 2017) er et godt sted å starte. Og de mange retrospektivene på plattformer som NTS vel å merke. 

Men først skal det drikkes Sake på Izakaya til jeg hikkende blir kastet ut mens jeg roper GOD JUL til alle og enhver. Det jævla treet er jo allerede oppe på Jernbanetorget. Faen ikke Thanksgiving engang.