Refleksjoner rundt begrepet ‘Menneskelighet’

Ordet “menneskelighet”, har blitt brukt mye den siste tiden og jeg er overrasket over utflatingen og omdreiningen av dets betydning. Jeg mistenker at mange tror at menneskelighet og det menneskelige er ensbetydende med medfødt godhet. En iboende drift av det gode.

Men menneskelighet er simpelthen tilstanden ved å være et levende menneske. Vår menneskelighet er et faktum, slik som fargen på våre øyner og når du ble født er faktumer. En kan ikke gjenvinne eller miste sin menneskelighet. For meg har ikke menneskelighet noe med empati, medfølelse eller rettferd å gjøre. Dette er ting vi aktivt må velge.

Mennesker kan være skjønne, omsorgsfullle og kjærlige med hverandre men de kan også være stygge, foraktelige og hatefulle også!

Menneskelighet er ikke bare det beste og det gode i oss. Vår grusomhet mot hverandre er også vår menneskelighet.

Denne utbredte misforståelsen illustrerer det som skjer med mening i en forvrengt verden der menneskelighet ikke er ‘gitt’, men noe som må bli fortjent og bevist. I en verden der det meste av, hvis ikke all terror og grusomhet som vi lider kan bli sporet tilbake til en, enkeltstående læresetning:

noen mennesker er verdt mer enn andre og noen mennesker er ikke betraktet som mennesker i det hele tatt.

Oversatt fra engelsk (originalt skrevet av Zeba Blay)

[Buddhist monk Thich Quang Duc immolating himself to protest religious persecution by the South Vietnamese government, Saigon] 1963