Trangen til å erobre

Den elektroniske performance og konsertfenomenet som fabeldyr

Det er en slags rus i felleskapet som oppstår når en er på konsert eller klubb og publikum digger det de hører. En pur glede som eksisterer akkurat da i øyeblikket. Slike øyeblikk som vi ofte prøver å fange og som noen ganger en kan fange tidsånden i gjennom fotografi. Når det ikke lenger er mange mennesker som liker noe, men når alle tilskuerne blir til en organisme, ett dyr. En organisme som beveger seg etter samme takt, puster samme luft, tramper samme rytme og svinger seg etter samme melodier. Dette dyret, dette fabeldyret, er en rus å være delaktig i kreasjonen av. Og den er ikke rent forbeholdt det musikalske: på det sterkeste har den ofte sosiokulturelle røtter som strekkers seg langt inn i vevet av samfunnets årer. Det er en ekstrem følelse, som i sine ytterpunkter, godt hjulpet av syntetiske virkemidler har kreert hele kulturer og tankesett: tenk vestkystens Summer of love i ’67, østkystens Woodstock i ’69 og britenes Second summer of (rave) love i ’89. Total kommunal eufori. Revolusjonære tilstander…

Et mikrokosmos kan en finne i øyeblikkene etter en god konsert eller spesielt en god klubbkveld. Der ansikter, med trøtte linjer av søvnløshet, glinser av energi med øyne som gløder av iver. Der alle ser på hverandre, går svevende ut fra lokalet og strømmer som en savnet stamme hvert til seg utover gatene. En glir fra å være dette fabeldyret, denne ene organismen som er høynet over den hverdagslige eksistens til å sakte men sikkert deles tilbake til individene som man er og realiteten som den vanligvis er.

Spesielt elektronisk musikk, ofte spredt gjennom ideen om ‘dansemusikk’ og konseptet av en ‘klubb’ er avhengig av dette fenomenet. Så klubbene bygges kompakte, lyses opp av strober, lasere og mere enn. Trøkkes opp med kraftfulle lydsystem og runger av bass i betonggulv. Slik tvinges en til å være nær hverandre, lukte hverandre, skumpe borti hverandre og når det attpåtil skal danses i slike omgivelser så er det ikke rart at dette fenomenet, denne rusen, ender opp med å oppstå.

Men er det alltid slik? Selvfølgelig er det ikke det. Som vi alle kjenner rusen, kjenner vi også skuffelsen av en dårlig kveld ute. Ikke nok folk, eller feil folk, ikke riktig musikk eller for dårlig lyd…Og noen ganger vet man bare ikke helt hva det er som ikke traff spikeren i kista. Ofte, så er det utøveren bak spakene, som har skylda eller takknemligheten for kvelden. For du kan være i en rønne av en damp kjeller, men sprengte sub-basser og en haug blåskjortede-creepy-baida-hoder fra BI og ikke kjenner en døyt - men er det en god nok DJ eller produsent bak det miksebrettet, så kan en garantere en viss eim av denne følelsen, denne rusen og denne gleden. En kan garantere en viss tilstelning som dette fabeldyret, om ikke for ett sekund.

Wolfgang Tillmans, Outside Snax Club Berlin, via Frieze Magazine

Derfor er det ekstra gøy når du tar ut denne musikken fra en klubb-setting og transporterer den der alle fenomener kan bli uglesett, følt på og dømt etter alle estetikkens kjensler og diverse rammeverk: galleriet. Du kan gjøre hva du vil men et kunstmuseum eller et galleri og hva enn en finner på inni der, kommer til å lukte kunst med stor K lang vei. Og det tar vekk noe av det jordnære, høylytte og skump-verdige ved en konsert og noe av ‘rølpet’ (i fri betydning) som er en pådriver til den felles sausen av stemning som en lengter etter, på vei hjem fra den søte musikk. Og det er nettopp her utøveren bak miksebrettet utfordres til å presentere noe som utvinner dette ‘noe’ som ofte er det som setter spikeren i kista, som nevnt over. For det danses ikke like stadig innenfor fire hvite vegger; det sittes mer, det snakkes mer og det dømmes mer: det er mindre følelser, mindre intuisjon og mindre fysisk tilstedeværelse. Men forståelsen av at en opplever noe som skal berike sanse-opplevelsen og skal oppleves utenfor det hverdagslige plan er større: her lurer ingen noen inn til en transe av hypnose; en blir derimot intellektuelt begeistret over hendelser.

På så måte er MUNCH sin live-satsning interessant. MUNCH er først og fremst skapt for å ta vare på og presentere den enorme arven etter vår kjære Edvard Munch og kreere utstillinger som eksisterer rundt hans verk, samtid og bredere estetiske ide. Med deres liveprogram skapes et siderom: en åpner museumet for de mer fremførende utøvelser. Og når slike kunstformer kolliderer med museumet sine vegger oppstår det opplevelser av slik unik kontekst og form, at enhver elsker av den utøvende kunst interesserer seg for produktet: deriblant, undertegnede.

Under årets Ultima tok festivalen over en av Munch sine scener og presenterte Trevor Mathieson og Haley Fohr (aka Circuit des Yeux). Utenom en viss forståelse for arbeidet til Black Audio Film Collective (et multimedia-fokusert afro-britisk kollektiv som opererte mellom 1982 og 1998 med base i Hackney), som Mathieson var en del av, var dette noen to artister jeg var helt ukjent med.

Men de tok seg hen med bravur fra start. For bak et imponerende sammensurium av kabler og synthesizere og iført en arabisk kuffiyah tok virkelig Mathieson kontroll over rommet som en sheikh fra første sekund. Hvordan gjorde han dette? Pur kraft. For han spilte høyt. Noe voldsomt også. Det startet med en underliggende mørk, liggende frekvens som lå som et tungt skydekke over rommet. Det dirret i stolbeinene jeg satt på. Når han deretter med sprakende vræl, crescendoer og decrescendoer av susing og blafring av skurr introduserte oss til hans modulære set-up (og dermed trøkket volumet opp enda mer), var det flere som brydd rokket med baken og holdt litt for ørene: for nå var desibel nivået nær truende. Det skal nevnes at undertegnede var parat og tok i denne anledning og stakk inn sine ørepropper som er med i nøkkelknippet for akkurat slike begivenheter som dette. Men selv med ørepropper kunne jeg fortsatt føle gåsehuden og styrken til frekvensene han skjøv ut til mengden.

Etterhvert kom de første gjenkjennelige (som i «naturlige») lydene frem i form av, det som best kan beskrives som, ‘gutturale rituelle urfolk-rop’. Stemmene ytret ord mens de ropte, men ikke på et språk jeg kan gjenkjenne. Det var også så dypt, grovt og mektig at det minte om enn krysning mellom en sær-mørk, bass-stemt joik og en det aboriginske, uthulte trerøret didgeridoo. Og jada, dette pushet lydnivået enda høyere og jeg hadde omtrent gåsehud på dette tidspunktet. Nå følte jeg på de som enten ikke hadde ørepropper eller de som måtte ta de som ble utdelt som aldri sitter godt nok i øret for å gi en god, ren lytteopplevelse. Akk og ve. Men nå innså jeg at dette var en del av opplegget. En del av av hele performancen. Det skulle erobres ved makt.

Med hans grovkornede men samtidig høy-pikselerte granulat av frekvenser ble vi deretter vitne til en virtuos av hva det angår analog lyd den neste timen. Han fikk også hjelp av Haley Fohr som videreførte urfolks-ropene med sine egne kastende vræl, men denne gangen med ord en kunne forstå. Det handlet om relasjoner på ett dystopisk sett. På så måte opplevde jeg dette verket som både futuristisk og eldgammelt. En slags audio-illustrasjon av en forvrengt Blade-Runner/Dune type dystopisk rike av et citadel i Sahel-regionen i år 2137, der Deckard heter Malik og det er krig mellom sharia-lovens tilhengere og de ny-kristne undersåttene…Altså noe helt fremmed.

Man kunne se han arbeidet hardt bak miksebordet, alltid pushet vokste ut lydbildet og utsondret det soniske legemets anatomi. Og han gjorde deg ukomfortabel: dro en konstant ut av en transe og jekket enn inn i kaos-lignende partier, prikket enn i herdig med stikkende elementer og slaktet en levende med rå pondus. Denne videoen fra en mystisk youtube bruker som jeg tror er Macy’s Art Gallery (et in-house galleri hos Columbia University’s i NYC sitt Teacher’s College), er jeg rimelig sikker på er Mathieson sitt audiovisuelle arbeid. Bedre YT skatter skal du lete lengre etter…

Mathieson at Macy’s Art Gallery

Deretter fikk Haley Fohr aka Circuit des Yeux (som betyr øyets krets på fransk) presentere et sett med originale sanger. Også her skulle det ikke stå på lydvolumet. En liten del av meg spør seg om det ikke var en lydmann med litt sprengte, desensibiliserte ører som var grunnet for det ganske uforskammede volumet denne kvelden. Men måten Mathieson oscillerte i volum og Fohr knotet med gitarens forsterker styrker min tro at dette er to utøvere som jobber med VOLUM og liker at det smeller i publikums øre-kanaler (husk ørepropper folks, ta vare på hørselen for den kommer ikke tilbake).

Men Circuit des Yeux var akustisk der Mathieson var elektronisk, lyrisk der han var arbeidet med tekstur og jobbet i tradisjonell ballade-struktur der Mathieson jobbet i liberale, dekadente partitur. Hennes gitararbeid var overraskende ladet med blues. Altså, typ BB-king ladet altså. Hun var som en kvinnelig Hendrix-aktig figur som kunne vært oppdratt av Caroline Polachek som mor, Jonny Greenwood som far, Liz Harris aka Grouper og Nico som et lesbisk gudmor-par. Såpass at siden det vi hørte var hennes solo-set så tok jeg meg i å høres hennes siste fullengde «-io» (2021).

For en perle av et album. Vipps så følte en seg ekstra beæret å ha opplevd henne alene, med gitaren i hånd og noen ganger flygelet. Nede på kne, så nærme at en kunne høres hennes sterke innpust som la grunn for de ekstreme vokalene hennes: ekspresjonistiske gull-korn av ren hulke-orgasmisk-libretto-lignende hjall. En ny favoritt!

En uke etterpå var jeg tilbake i samme rom, til ca samme tid og i en helt, helt annen setting. Det var storslått aften på MUNCH. Det var deres Late Night! Hele inngangen var som en klubb-kø: med en kø for plebeierne (vanlig) og en annen for patrisierne (gjesteliste) haha…

Inne presenterte Jaeger legenden av den såkalte Jersey-sound og den house-institusjonen ‘Zanzibar’, Tony Humphries. Groovy og godt, men jeg hadde kommet for en annen grunn: Niilas m/ Vilde Tuv og Gabifuego. Denne gangen var det ikke en scene og stoler, men en slags kvadratisk launch-control der Niilas kunne styre og stelle med et stående publikum som omsluttet han på alle kanter.

Peder Niilas Tårnesvik aka Niilas er en artist jeg har fulgt relativt tett en god stund. Hans første album «Also This Will Change» (2020) vant Spellemann i klassen elektronika. Dette noe av det sprekeste jeg har hørt av et debutalbum her til lands. I perioden jeg har hatt øret litt ved rennesteinen så er det kanskje bare Why Kai sitt «Deep Fishing» (2021) som måler seg som en debut.

Jeg skal ikke gå så altfor langt innpå det rent musikalske/musikk-teoretiske innholdet i denne konserten. Rett og slett fordi jeg vet at han slipper et tredje album snart og i den anledning skal hans projeksjon skildres og vi skal virkelig dyppe oss godt inn i hans arbeid den siste tiden. Men selve konserten og dens performance viste oss allerede mye. For det første så må publikummet han drar bemerkes. En slik potpurri av alt, ja virkelig alt (til og med mer enn det som finnes i Natt og Dags «Oslo-KARTET» *gjesp*) var til stede på denne konserten. Ja både Gabifuego og Vilde Tuv (som forøvrig hadde en av 2021s plater av mest inntrykk med «Melting Songs») er soloartister av ry på egen hånd. Og jada, når MUNCH annonserer noe så vil det komme en godt blandet miks. Men det var noe mer enn det og det forråde ropene av «NIILAS» og «PEDER» mellom hver låt…Han har en sterk skare med følgere og opplevelsen Niilas er noe det har gått gjetord om mellom bakker og berg.

Selv om dette var i et museum, så var det noe helt annen en hans konsert på Henie Onstad kunstsenter for et par år siden. Som var der jeg ble ordentlig introdusert til karen og vunnet over med noe av det sterkeste jeg har hørt. Period.

Det var mer henda-opp-i-været stemning og spesielt det siste omlag kvarteret med Gabifuego en større følelse av å være med på et show. For det skal han ha, denne Gabben, han kan det å få opp en stemning, driste folk med med romantiker-spansken og alt dette etter en spesielt lunefullt og ambient del av konserten. Og av de andre av Oslos up-and-coming artister en kunne se, så ble det glist storfornøyd og det at andre, spesielt unge og fremadstormende artister stiller opp og rett og slett er fans av noe, er noe som er en god pekepinn på hvilken vei det går med den som fremfører. For tro meg, dissa stjerneskuddene drar ikke ut døra for hvem som helst…

Men Niilas vet å sette opp en produksjon. Og de visuelle designerne som var med å dannet det visuelle rundt hele opplevelsen, bemerket alle jeg tok en småprat med seg. For dette var høy klasse. Men Didrik Røberg en kjent spiller og at han i samband med Kimarius Abrahamsen leverer en femstjerners-stemning er ikke overraskende. Ikke når slik kvalitet slår seg sammen. Men hvor mye det skulle påvirke de oppmøtte var noe som overrasket meg. Noen regelrett danset seg vekk fra sentrum av salen og mot den store flaten på den ene siden av rektangelet der det meste av det visuelle ble uttrykt. Andre hadde et glasert blikk som så forbi Niilas selv og på laserne som lekte over han eller over dem. Men de forble dansende. Dette hadde en fin dissosierende effekt der det (vel og merke i korte tidsperioder) ble danset uten total fokus på Niilas, noe som ga en mer fri form feel til dansingen og alt fri form gjør meg gassed.

Det var ikke ofte, men nok til at det ble bemerket og at det hadde en effekt på opplevelsen. Noe av grunnen var kanskje at det var ganske vanskelig å ta blikket vekk fra Niilas denne kvelden. Hans opptreden var mye mer teatralsk enn før. Mer befengt enn den stein-seriøse, standard-prosedyren enn ofte for med proponenter av elektronika. Det var noe større ved han og en slags forståelse at scenerommet kan smittes av bevegelsene bak synthesizerne. Det var lure blikk til mengden, store kast av hår, mild headbanging og dramatiske dropp til knærne. Han implementerte noe en ser i større grad hos elektronika artister: bevegelsesmønster som inviterer til publikum som er noe mer enn henda-oppi-været, klapp og små-dansing bak decksa. En tenker på Daniel Avery med håret og Fred Again sine gunster bak sin egen launch-desk…Niilas har blitt stor og når han holder på med slik selvtillit, så lurer man på om det kan begynne å fylles litt mer enn klubber og små scener…

Så ja. Den er rar dette ekspanderende viruset som kan gjøre en natt til EN NATT eller om det uteblir gjøre en natt til en sabla tragedie, sløseri av spenn og rævva sjekkereplikker. Men dratt ut fra en klubb kontekst så ser man hvor sterkt utøveren av lyden står når det gjelder å frembringe magien. Ikke bare gjennom hva de spiller men også hvordan de spiller: fra plasseringen av seg selv, utformingen av dansegulvet helt til faktene ved takene bak miksebrettet til lengden av hår en kan slenge rundt.

Det har alltid vært en greie. Alltid vært et faktum. Men jeg er nå ekstra overbevist over at det å drive med sånn derre dunk-dunk musikk handler vel så mye om performancen din som det gjør hva du faktisk spiller. I hvert fall for den u-initierte majoritet;)

Trangen til å erobre

Den elektroniske performance og konsertfenomenet som fabeldyr

Refleksjoner rundt begrepet ‘Menneskelighet’

Velkommen inn, til rabagassed