Velkommen inn, til rabagassed
Det er ikke uten grunn at redaksjonen i Natt og Dag har våget seg til å kalle By:larm Nordens viktigste musikkfestival. Den unike blandingen av sær-plukkede invitasjoner, grundige demo-evalueringen og den intense, intervall-utstedningen av konserter gjør denne begivenheten til noe for seg selv. Alt av musikk som presenteres har sterke røtter til Norge - være det seg via våre plateselskap, sterke bånd til våre scener eller at de simpelthen er våre landsmenn. I en slik setting, spesielt med den korte tidsrammen konsertene utspiller seg i, så er det ofte et format bundet til én strategi som gjelder: å gå tøft ut og gi kolossale inntrykk fra start til slutt. Musikk som med sitt totale semantiske omfang tar over rommet i form av ren kraft. Derfor var den myke starten på mitt By:larm både en overraskelse og en antitese til dagens kommersielle landskap…
For da klokken slo ni på Kafé Hærverk, torsdag kveld, skjedde det en utøvelse av soft power jeg sjeldent har sett maken til (musikalsk sett). Fra ett sekund til et annet ble en besnæret av en slags usynlig radioaktivitet. Det ble ikke ‘stille’ som det vanligvis gjør når en slukker lysene og en artist skal til å starte. Nei, det ble musestille og en kunne reelt sett høre en knappenål falle. Selvfølgelig kan dette ha noe å gjøre med at det lille av lys omhyllet Johanna Orellana, som i kontrast til de hvite draperingene rundt henne, sto i simpel svart kjole og holdt på en skinnende bassfløyte. En fløyte som sammen med sin mer gjenkjennelige lillesøster, tverrfløyten, skulle være det eneste som skillet oss og den store gaven vi skulle få ærvere: hennes åndedrett.
Ved første innpust ble vi invitert inn til hennes hage, El Jardín (et motiv gjentatt i titlene til hennes debut album fra i år, «Las Camelias, Tres Esquinas» hos det eminente plateselskapet Smalltown Supersound sin «Le Jazz Non» serie av definert-udefinerte utgivelser), der hun holdt hoff og blåste liv i en jordmasse helt til vi ble omringet av en skare av plantevekster som med sin rene manifestasjon av liv, holdt oss hypnotisert. Slik er hennes kraft. Kraften kom teknisk sett fra to ultra-sensitive mikrofoner, som fanget opp det lille kammer av katarsis som enhver treblåser kan kjenne til: mellom pust og munnstykket. Vi hørte formen, forskjellene og gradene av hennes pusting, ikke bare hennes enkle «innpust». Det var den realisasjonen, at en ble invitert så nær, sammen med stillheten som krevdes for en slik sensitivitet til å ta plass som fordret denne totale favnen av respekt. Til og med de som gikk de kjente spindeltrappene ned til do måtte liste seg rundt og te seg mens de gjorde det mest naturlige av det naturlige ærend.
Først grunnet hun sitt eget soniske lerret ved lange, hule drag av små-oscillerende toner. Små-repetisjoner av oppstykkede skalaer, før tonen svingte til venstre og ga en anelse av en trefning, en hendelse… Dramatikken ble understøttet av kontrollerte, ømfintlige crescendoer og decrescendoer. Etter dette inngangspartiet blir hennes omstendigheter og denne ‘trefningen’ konkretisert. For de hvite draperingene har fra starten fått projisert på seg tre visuelle flater (en bak og en på hver side), som illustrerte svart-hvitt bilder av et bomberaid. Bombefly som flyr, bomber som faller som hauker stuper og destruerte bygninger, en ødelagt by og det negative spetakkelet som slike detonasjoner er. Akkurat hvor dette er og i hvilken anledning, er jeg ikke sikker. Det kunne vært Londons blitzkrig, men i mitt øyemed sikter arkitekturen og filmens granulat mer til før andre verdenskrig, til lengre ned i sør… En tenker fort på den spanske borgerkrigen, på katastrofen Guernica og på menneskets belegg for ødeleggelse: vår antropocene natur. Dette fremheves av et feltopptak av krig, nærmere bestemt av bombing, som synkronisert med det projiserte stiger opp i lydbildet som en slags motstander og antagonist til Orellanas frihets-fløyte. De omtrent drukner ut og holder hennes utrop gissel!
Sakte men sikkert fører Orellana kamp mot børen og i en leken trill av oppvigleri stilner hun krigens lyder og fløyten gjennoppstår: denne gangen uavbrutt, enda mer leken: som en føniks av en triumf som inviterer til dans i hagen som aldri kan dø og alltid vil kunne leve. Det er drag av mullaers kall til bønnerop i den arabiske verden i hennes melodier og toner av det bysantine i hennes skalaer. Vårens spire mot vinterens frost. Mer konkret tenker en på motkraften til krig, den uendelige resistente godheten: på den spanske borgerkrigen da de anti-fascistiske slo tilbake mot Francos bombe-hauker på Guernica: på den internasjonale brigaden! I og med at Smalltown Supersound og spesielt deres Le Jazz Non serie tydelig har vært i ført anti-fascistisk bekledning (som med deres «Frijazz mot rasisme» (2022)), er det ikke rart om noen avstamninger fra slik frihetskamp og ideen av motstandsbevegelse er innlemmet på noen måte i Orellanas arbeid.
Videre, innlemmer Orellana mer bruk av sin vokal sammen med fløyten. Det vil si at hun både ånder inn i fløyten så den lager lyd, men synger også i samme sett. Dette tvinner vokalen og fløyten sammen i en måte som føles ut som sammenknytningen av instrument og artist. Det dannes også et slags oscillerende prisme: der det høres ut som fløyten spiller flerstemt og kanskje imaginære harmonier dukker opp i møte mellom vibreringen av stemmebånd, munnstykket og de forskjellige trykkamrene som oppstår i et slikt salig, ånde-hvelv. En hører den virkelige sammenknytning: de er en og de er det samme: menneske og sin natur. Utover projiseres det etterhvert bilder av gress, sletter og åkre: av det spirende. Kanskje er det slik at en slik symbiose, mellom luft og trykk, stemme og instrument, menneske og natur, bare kan oppstå, når en har tatt en kamp mot det antropocene og vår ødeleggelseskraft. Kanskje er det slik at mange individer ikke har mulighet til å blomstre, til å være sin person, til å ha sin stemme (!) hvis en ikke har klarert en arena som løfter opp alle og enhver og er fri fra den fascistiske ide og onde hovmodighet i alle dens former.
Nesten helt yr av en slags høynet bevissthet går jeg deretter videre og setter meg i St. Edmunds kirke. Jeg blir trukket kjapt vekk fra den spanske borgerkrigens marker og inn til de industrielle enerom der det elektroniske regjerer. Det er tid for Posner, det bergenske stjerneskuddet i Norges klubbmiljø som har gjort seg bemerket i hovedstaden med space-heavy uttrykk, en tid det har vært en slags oversvømmelse av usaklig mekanisk og overfylt forbruker-techno… Det er som DJ Posner er mest bemerket og undertegnede har flere ganger svingt hoftene av seg, mens han har lirt av seg hemmelige kolosser av high-life cuts som gatene sent vil glemme, der vi zum-summet rundt skiva som over-stimulerte bier på mjød.
St. Edmunds var en god mulighet å se Posner’n live, med utelukkende egne produksjoner og enevelde over hele den totale audiovisuelle opplevelsen. For med Emilie Korneliussen på lag på det visuelle og ble dette en særdeles altoppslukende affære av et dypdykk inn i verden av breaks…
Han tenner to store, lys på hver sin side av alteret, som for anledning er bord for denne elektroniske skuta og setter sub-bassen til arbeid fra start til slutt. For det er en slags dikotomi i arbeidet til Posner. På den ene sida er bassen konstant i arbeid. Kick, bass og sub-bass i skjønn forening kan oppstå sammenklemte som en enhet, dratt ut for å gi en effekt av dybde og alltid med en slags lekenhet og friskhet som skriker av en elsk for dub. På den andre siden har du de fargene han fyller inn rundt rettesnorene til de dypere frekvensene. Her er det breaks som gjelder. Og visst faen er det breaks. For det kuttes, brytes, slæsjes og knotes noe voldsomt når han virkelig drar til. Så mye at blant de hode-nikkende i kirka som er vant med å taktfast digge til trommene ikke vet hva de skal gjøre med hodene og begynner å virre det rundt som noen Sun-Ra freaks…bassen dere, det er punktet som trommene gjør til sitt rytmiske kontrapunkt. For de dypere frekvensene og trommene prater sammen, godt vitende at begge kan fungere som rytmens hjørnesteiner og med slik klar dynamikk og samtale mellom de to får du veldig bevegende lydbilder - når ting beveger seg der det pleier å stå stille, så er du alltid godt på vei på en liten tur: og tur er godt for både kropp og sinn.
St. Edmunds Kirke, Posner (visuals: Emilie Korneliussen)
Foto: Olav Vhile
Noe av materialet han fremlegger for oss er fra hans EP «Drum Music» (2022). Men noe er greier som kanskje aldri kommer til å se dagens lys…En remiks involverende et annet elektronika-vidunder med røtter i Bergensscenen, nemlig Niilas, drypper av våte, warped synth-punkter som en grunning for en nostalgisk hule av en låt. En tenker på tidlige Hyperdub utgivelser, hans makker Niilas sine spesial-konstruerte langtrukne live-edits, men med en større ærgjerrighet som ligger i trommenes gebrokne skjønnhet. Det blir noe form for et nostalgisk, eller rettere sagt hauntologisk spetakkel: en slags form for gjenværende radioaktiv fare som er tatt med vinden fra de britiske øyer, gjenoppstått i Bergen, ligget i inkubator og hjemsøkt frie sjeler for deretter å bli levert med stålkontroll her i hovedstaden. Der Posner legger sitt spor er hvor sprek han gjør musikken. Det er ikke nok å legge deg i transe, men han skal jekke deg mellom forskjellige lag av transe (tenk dere noen av sekvensene fra filmen «Everything Everywhere All at Once» (2022, Kwan/Scheinert) og riste deg gjennom bølger på bølger av lyd til du, som en erfaren surfer, skjønner at det ikke er noe vits i å jobbe imot: just flow with it man, just flow. And flow he does.
St. Edmunds Kirke, Posner (visuals: Emilie Korneliussen)
Foto: Olav Vhile
En spesiell bemerkelse skal legges til låt med en meget fint innflettet, forførende sterk kvinnelig vokal som hvisker deg i øret lenge etter han er ferdig med å styre klubben, unnskyld, kyrkja… Dette sporet med en av andre av Oslos gryende på elektronika-fronten, Darkowa, nærmest trygler om å bli utgitt. Kom an a Posner, gi oss noen godbiter vinteren i møte…
I samme kirke som jeg endte torsdagen, startet jeg min fredag. St. Edmunds vet jeg ingenting om religiøst sett, men som en arena for audiovisuelle opplevelser og en slags figurativ moderator nøstet mellom The Villa Dancing og Revolver: så er jeg veldig for at denne blir tatt i bruk av arrangementer som By:larm. Det eneste er at man ikke kan gjøre noe half-assed der inne: det er litt sånn med «hellige» monumenter… den fysiske plassen spiller opp til forventning, en forventing man kan eie, understøtte eller forvrenge å gjøre oppvigleri i - uansett tilnærming, må det tas i mente. Rart dette med kirker altså.
Men tilbake til anledningen, Perko & Huerco S, to veldig fremadstormende lydkunstnere som beviser veldig klart at den derre dunk-dunk kulturen noen skeive, svarte kids i midten av den kapitalistiske høyborgen over Atlanteren fant på, er en ide av høy kunst og en bevegelse av felles oppvigleri mot den bankende lidelsen mange frie sjeler kan føle på. Den Hannah Arendt kalte «The Human Condition». Er det i de dunkle strobe-fylte kjellerne med mektig køl-svart lyd vita activa møter vita comtemplativa? Elektronikaens soniske manifestasjoner av marxistiske superstrukturer tar vi en annen dag… artige sprik uansett.
Og det var faktisk slike tanker som kom inn i hodet mitt når disse to gutta holdt på. Nå er jeg ikke den største raceren på ambient (men det ligger ett par essayer og buldrer (med noe Carmen Villain og Nivhek aka Grouper), så denne reisen av forståelse i det uforståelige skal dere få bli med på), men er ikke meningen med denne BAKGRUNNSMUSIKKEN (neida) at den skal løfte selve livsstoffet rundt oss og gi oss slike stuka tanker som nettopp nevnt over? Det var i alle fall mektig. Og om noen så rabagaster der inne, med øynene opp mot taket – nei, jeg sov ikke, men var dratt inni en eller annen rar form for bevissthet der jeg så lyset, barndommen min, en huske, min mor… Ok, nå tar jeg litt i, men jeg så syner – visst faen gjorde jeg det. Det jeg vet jeg kan si, er at de teksturene som de manifesterer og lydene som presenteres ikke kommer fra intet. En kan kjenne de utfolde og utvikle seg, kanskje ikke rent forklare det, men en føler det. Det er som å kunne vite at *nå* bobler kakaoen over, rett før melka har begynt å koke over. Du ser det ikke, du kan ei heller forklare at du vet når det kjenner – men du sanser det. Kanskje det er der ambient sin styrke ligger – den gjør oss klar over vår ubevisste sensitivitet og viser oss vår evne til å virkelig føle utenom det hverdagslige og klisjefylte. Altså helt åndenes makt er det ikke, men det er noe…Det er virkelig noe der. Og jeg tror alle som satt i den kirka kunne føle på at dette var noe helt eget og spesielt. Har ikke vært på et sånt sted siden en tryllekunstner ved navn Carmen herjet med hodet mitt en fredens dag på fredens borg…
Det var vel i grunn veldig post-nukleært alt dette. Jævlig mye for min indre geigerteller. Men ufattelig deilig også. Selv Orellana med sitt hyper-akustiske format ga en følelse av en høynet bevissthet. Og ikke på en måte som er sånn super-psykedelisk og twisted. Kan digge til ‘The Grateful’, men det er ikke samme greia. Det er vel surrealistisk som det var i den første forstand, når dikteren Appollinaire og Picasso ga det liv, som i sûrréalisme (ja, jeg er ikke bare partikulær, men denne «û» med aksent er viktig), som at de tenkte på denne kunsteriske ideen som å kreere verk som er mer virkelige enn virkeligheten selv. Før Andre Breton tok vekk denne «û» (som er slik Apollinaire nok skulle ha uttalt det som, blir litt hearsay dette…) og det ble surréalisme, dermed fløt meningen til det «drømmelignende, uvirkelige og fantasifylte», altså det freudianske på et sett, nemlig det engelske vi kjenner til som surreal. Uansett, sorry for alt flisespikkeriet, men det er viktig fordi (trekker pusten inn): at følelsene jeg satt igjen med etter disse konsertene og som jeg gikk rundt med etterpå, var av en høynet super-sensitivitet til verden. Jeg følte hvert pust jeg tok og hvert skritt ga gjenklang i mitt hode. Det var helt hyperrealistisk. Samme følelse kan en også få av ren visuell kunst og dette ble understøttet av helgens nye utstilling som jeg snublet gjennom via gode venners tips: Vilde Rolfsnes sin soloutstilling «Pergamentfragment» på Galleri Gayah, på sukkerbiten rett ved operaen.
Vilde Rolfsnes, Pergamentfragment, Galleri Gayah (@Vildeorrr)
Foto: Marie Wilhelmine Holm
Ja her fikk jeg bekreftelse på denne sensitiviteten, for denne bevisstheten, nemlig en viss form for hyperrealisme. Rolfsnes viser, til tider gigantiske bilder, flere meter i høyden som tårner over en, (spesielt siden utstilllingen var lagt ved sjøen og utendørs) en virkelighet som er mer virkelig enn virkeligheten selv. Grensen mellom hyperrealisme og surrealisme er vel flytende som fy og det tar sikkert mer doktorgrad i kunsthistorisk-diskurs, enn mine skarve tre, feilede forsøk på en bachelor å forklare. Men det er noe hyperrealistisk ved Lucian Freud, se for eksempel «Girl with a White Dog» (1951-1952, Tate Gallery).
Lucian Freud ‘Girl with a White Dog’ (1951-52, Tate Gallery)
Og det er noe av den lignende auraen ved Rolfsnes. Selv om hun direkte flyter inn i bølger av en mer animasjons-lignende, mer Dali-rettede surrealisme i kantene og er veldig mye mer liberal hva det angår lyskilder. Men slik skal det være. Det er ikke 1950-tallet og Tate, det er 2023 og Oslo!
Vilde Rolfsnes, Pergamentfragment, Galleri Gayah (@Vildeorrr)
Foto: Marie Wilhelmine Holm
Alle artistene er folk jeg kommer til å ha en knagg på og følge med videre, og jeg føler i grunn at å formidle slike opplevelser og diskutere de er mye av grunnen til at jeg nå oppretter “rabagassed”.
Så yes: heia bloggeeeeeen.
PS: Utredning 30/09/2023:
Det har kommet informasjon til veie som indikerer at Orellanas fremføring ikke refererte til den spanske borgerkrigen, men heller det Chilenske statskuppet i ‘73. Slik lyder det fra en avis angående dette: “Tidligere i år slapp hun sitt debutalbu “Las Camelias, Tres Esquinas”, et eksperimentelt musikalsk verk og en nekrolog om faren. Som de tidligere omtalte foreldrene måtte også han forlate Chile, og da Orellana nylig hadde konsert i Oslo var starten av foerstillingen akkompagnert av en video fra da presidentpalasset La Moneda ble bombet. Orellanas far var blant dem som til slutt vendte tilbake til hjemlandet og døde der, i 2018, noe hun hinter til med bilder og lyd fra pappaens hage i landsbyen hans ved Andesfjellene”
Vel og merke består det anti-totalitære og antifascistiske argumentet.
