Performativ skrekk

Laptop-Horror og Trance-terging

Terraforma x Munch presents: Lorenzo Senni

Det krever sin mann å sitte alene på en stol med bare en bærbar datamaskin foran seg. Foran hundre-og-noe publikum med bare en enslig ølboks til høyre for deg som et holdepunkt.

For hva tenker vi når Lorenzo Senni setter seg ned, noe teatralsk og høytidelig som en klaver-spiller og sitt flygel, og åpner laptopen?

Mine tanker løper allerede tilbake til tiden der den bærbare datamaskinen fikk sitt gjennombrudd som senter for produksjon men attpåtil som fremførings-instrument på: 90-tallet. Tiåret laptopen ble et instrument.

Navn som Squarepusher, Aphex Twin og Luke Vibert kommer til minne. Alle sentrale i den britisk-sentrerte IDM bølgen, som pushet følelsesspekteret til elektronika og ga det mekaniske, humanoide tendenser og kvaliteter. Her hjemme var folk som Bjørn Torske, via prosjektet hans Ismistik, noen av de første til å fremføre live med en datamaskin. Ikke fullt så bærbar, men med litt bærekraft og kjapp plugging av kabler - bærbar likeså.

Det som kjennetegner mange av disse artistene, er at selv om laptopen var i sentrum, så var det andre deler til live-oppsettet. Det kunne være miksebord/brett, platespillere, synthesizere, sequencers, modulære-rigger eller diverse effekt-pedaler etc. For det meste var det noe ved siden av laptopen som supplerte riggen. Men ei var dette hovedingrediensen i disse fremføringene. Hovedingrediensen var en frenetisk, nær-besatt virring av hodet og fikse, demonstrative rykk og napp med hendene i takt med musikken, som ga det hele en ganske så ‘mad professor’ stemning. For dette var gærne gate-professorer, soniske autodidakter og futuristiske medium som forkynte en musikk fra året ‘3000’.

Men det er ikke slik vi møter Lorenzo Senni eller han møter oss rettere sagt. For Senni er statisk. Anemisk. Nesten litt katatonisk i grunn. Det er en grunn til dette. Mye av arbeidet hans kommer fra en frakoblet plass. For Senni er ikke og har aldri vært en rave-kis, house-head eller techno-tryne. Han spilte gitar i band når han vokste opp i Rimini og møtte elektronisk musikk primært gjennom free-rave og trance-scenen. Men han holdt seg på avstand og hadde alltid en løsrevet avstand fra hele spetakkelet. Og det er der hans store ideologi stammer fra: rave voyeurisme.

For han er både frakoblet med sin avstand fra hele rave-miljøet men også frakoblet gjennom sin edruelighet. I en spesielt herjete scene symbolisert av sør-Italias hedonist-tempel, mega-klubben Cocorico - var Senni den eneste av vennene hans som ikke tok noe dop eller drakk noe, når de dro på trance eller de spesielt flytende gabber-festene.

Derfor er han så stoisk i sin fremføring: for han er plassert i en revisjonistisk rolle og fremfører sine funn presist og en smule blottet for emotive trekk.

Musikken som skytes ut representerer dette blottede uttrykket, ved at det meste som er laget er uten trommer. I stedet for det tradisjonelle kicket er det de lavere delene av en arpeggio som står for trykket nedenfra. Det er også bare en viss del av trancen han er interessert i, nemlig de såkalte ‘build-ups’. Denne dekonstruerte metodikken gir en veldig intens opplevelse…Han sirkulerer gjennom hundrevis av trace build-ups han har samplet/laget og spiller dem i omtrent 30-60 sekunder før han kutter de akkurat før de skal ‘droppe’. Dette gir en enorm tirrende effekt. En helt ekstrem kløe en vil klø vekk men som en aldri får muligheten til å ta på. En slik fragmentert tease av en fremføring, går til roten av hva trance handler om…

Det blir en slags reinspikka trance som utvikler seg. Trance strippet for all annen påvirkelse enn selve ‘greia’. Det blir faktisk mer enn ren trance, for Senni tvinger en til å fantasere frem droppene i hodet selv med sin fragmentasjon. En kan kalle det pointilistisk for vi må selv tegne strekene fra punkt til punkt og danne broen. En må fullbyrde den uforløste euforien. Vi får en uforløst eufori i fanget og vi må selv danne våre egne nøkler for å løse opp all den sammenklemte energien som bare dør for å komme ut. Nærmest trygler deg.

Så han stiller oss noen elementære spørsmål:

Hvem er vi når vi blir terget og ikke får det vi vil ha?

Hvem er vi når vi konstant blir køddet med?

Hvor lenge holder vi ut?

Svaret på det siste var vel: ikke så lenge…

Og det er det en grunn til!

For var det en måte Senni tok sin terging til et skyhøyt nivå, så var det de få gangene han lot ting ‘droppe’: ved hjelp av en CO2 kanon og strober. Ja, du leste rett. Senni spilte av trance-droppets karakteristiske staccato-drop med strobelys og CO2 kanoner i skjønn forening. Resultatet en haglstorm av strobe og røyk i en form for sonisk blitzkrieg. Han gjorde det vel 7-8 ganger på en time og for hver gang forlenget han disse partiene helt til han som avslutning holdt på å harselerte med oss i ti minutter i strekk.

Så Oslo. Det som en gang var space-disco sentralen. Som nå er det nordligste punktet til hard-core scenen. Et levende bevis på fast-techno bølgen. Nord-trancens hovedsetet. Dette Oslo altså, var denne lørdagskvelden, på Munch, rett og slett ikke hardcore nok.

Folk begynte å prate og noen begynte å le. Litt av det er greit men etterhvert ble det masse murring fra gulvet. Så mye at det kunne føles ut som en liten (ikke stor, men fortsatt signifikant nok) langfinger til italieneren om at dette, ja dette, ble vi ikke med på. Eller som en tante Guri sa et par meter bakom meg før hun dro midt i settet:

Assa, tre-hundre spenn for sånn derre ren terror. Tenk om jeg får epilepsi eller noe sånn, nei vettuva, dette skal jeg ha meg frabedt assa!

*tramper avgårde i sommerkjolen sin med sur mine*

Men la rett være rett, det var ikke bare tante Guri som lagde litt leven. Det var en god del folk, som trodde eller følte at fordi de satt litt bortenfor, kunne skravle i vei, så høyt at for oss interesserte (irriterte ja, men interesserte for det), kom det stadig flere morske blikk, hysj-tegn og etterhvert en og annen «stilt!»

For kommer du på Munch og har betalt for at en artist som er trance-forsker skal ha et sett der han de-konstruerer trance, så må du søren meg tåle litt!

Når man skjønte at dette var mer et verk av performance-art enn det var et live-set eller et musikalsk innslag, så kunne man nyte effekten det hadde på rommet. Måten musikken gravde sin egen grav dypere og dypere for hvert minutt helt til en skjønte at dette ikke var «musikk» i tradisjonell forstand og senket seg selv ned i graven med den: der en underverden av eksistensielle spørsmål ble stilt og Oslos tøffe tryne smeltet ned til dens veike skjelett.

Laptop-Horror og Trance-terging

trugaze

Alltid solgt en løgn