trugaze
Core Echo: en sjangergranskning mellom rave og shoegaze
TERRAFORMA x Munch presents: Fakethias, Core Echo.
Foto: Helge Brekke, Munchmuseet
Å være ‘eklektisk’ er en betegnelse som, om man gjør noe som helst innenfor musikk, skal signalisere en form for bred forståelse og inkorporering av diverse fasetter i det musikalske fargehjulet. Det er en form av å være ‘verdensvant’. En som har sett og har hørt greier fra alle hjørner, men som viktigere har en skarp forståelse i å sortere hva av det som er viktig eller bra eller som kan passe inn i sitt eget musikalske tablå.
Denne bevegelse går først og fremst som en farse i dansemusikk miljøet, der det blir brukt løst og fast om DJer. Om alt fra garvede NTS veteraner som fikser tape-decks mens de har to vinyler spinnende, til lokale tech-house DJer som har en liten conga inneklemt mellom alle algoritme-bangerne. De første eklektiske av natur og organiske i sin prosess, om mulig en smule extra…Og de siste en trend-befengt gruppe som eksotifiserer seg performativt: hele dette spektrumet altså, såkalt eklektisk.
Så det har blitt et ganske tomt begrep egentlig. Nesten så man får mer faktisk eklektisk innhold av noen som skriver ‘strictly detroit house’ på plakaten enn de som har ørten forskjellige sjangerbemerkninger, der det finnes minst et proto-, post- eller nu- ett eller faen meg anna.
Husk at dette handler om folk som spiller andres musikk! Hva med faktiske artister som lager sine egne greier og deskripsjonene rundt deres arbeid? Ja, det blir verre, mye verre…og som en som fortsatt får inn en god del presseskriv om utgivelser hver uke kan jeg legge hånden på hjertet og si at de kreative frihetene som tas der nesten burde studeres. For en godvillig fantasi det ytes i musikk-Norge. Mye stål som selges som sølv og sølv som selges som platina (ikke noe med lyttertall å gjøre denne referansen, slikt bryr vi oss lite om her). Og de prima, platina-grade skivene? De er ofte sendt unna med en liten setning og en digi-støvete innpakning. Støvat og smud!
Men noen artister, ved sin rene eksistens gir eklektisme og sjanger-diversitet tilbake sin mening. Det er de som ved sitt ‘sanne forsøk’ automatisk lander i et sjangeroverskridende territorium.
Hva er det sanne forsøk? Som sagt, en teori under utvikling av undertegnede som for øyeblikket har denne definisjonen:
«en ide selv undertegnede ikke helt har klart å definere, men som som har noe med kreatørens latente sinns-øyeblikk, innstilling og bevissthet av egne in-og-outputs. Det at man faktisk prøver, at man har et rent hjerte i sin prøvelse og streber etter noe en ikke vet hva er, men at en ikke besudler sine fakter eller ei heller fakter seg til hva en det er man skal lage: være det seg en låt, et maleri eller en film».
For hvis du er en som lager musikk i samtiden og er bevisst dine inputs, ærlig med dine outputs og gjør dette med holistisk teft: så må musikken bli av sin tid. Og siden vi i post-modernismen har sjangre mer som retnings-skilt enn fasit, så vil kreasjonene måtte bunne i en form for nyskapenhet utenfor den utdaterte, markedsrettede sjangerifiseringen av musikk. Til og med hvis du er en 60-talls-folke-musikk revisjonist. For musikk klin lik 60-talls folk men laget i 2024 vil i sin selve eksistens være noe annet enn ren 60-talls «folk», pga prosessuell- og omgivelses (kulturlandskaps)-kontekst.
En som bryter med eklektisk-posering og heller har det fra beinmargen ut, er Fakethias. Med sin andre utgivelse «Core Echo» (2023), klemmer han til med et prosjekt som viser lengden og innsikten til hans visjon. Glem ikke at Fakethias er en skikkelse som selv med sin popularitet i Norges mer hastighet/intensitets søkende rave-miljøer er en mye mer respektert og forstått skikkelse i utlandet. Du kan nok gå i de fleste syre-techno/speed baserte og eksperimentelle klubber i verden og nevne navnet hans og et par hoder kommer til å nikke anerkjennende.
Når du holder steder som Bassiani, Tresor og Berghain godt nedi god-myra og smeller de opp (ja opp) til helvete og tilbake igjen mens understrømningene av suppa henger godt i, så er du en ekte speller. Hadde ikke forundret meg om han og folk som Yves Tumor har mye kreativ interaksjon bevisst eller ubevisst. Det er den samme hemningsløse pondusen, stadige dynamoen og hardnakkete vitaliteten som går i dem…
Karen er om enda mer «Big in NYC» enn han her i byen, selv om han er ganske så dreven og kjent her til lands å. Gjennom prosjekt som Massive Gain har han vært en forløper til den store fast-techno trenden, spesielt i Oslo. Men han skal ikke kobles direkte med denne bevegelsen (som er en performativ ‘fad’ for en signifikant andel) - for han er både forut, forbi og over.
Er det en hovedåre gjennom arbeidet hans er det at han tar ideen av rave-musikk i det kjappere lende og abstraherer det. Å høre han spille i skogen til forskjell fra si Henie-Onstad er to distinkte opplevelser; men mentaliteten den samme: pushe og vrenge på den intense, kjappe lyd-estetikken. Til tider hardcore-bomber og til tider oljete, soniske ekskursjoner. Villigheten til å alltid pushe grensene på en autentisk måte og en total hengivelse til ‘det sanne forsøk’ gjør Fakethias til en av våre mest interessante utøvere i det norske elektroniske miljøet. Så når karen prikket borti meg for drøye to år siden og nevnte at han drev å sysla med et shoegaze-prosjekt, visste jeg at det kom til å bli noe god stuk av dette.
Gjennom hele konserten går han på en snar line mellom diverse uttrykk. I stedet for å ta hvert av elementene og ramme de inn med gitter så de ikke kommer i klinsj med de andre ‘sjanger’-fangene, så lar han fangene danne sitt eget co-op som ender opp utenfor det performative fengslet og forbi den «eklektiske fallgruven». Det er ikke dekonstruksjon. Det er rekonstruksjon!
Fra et overordnet tonalt perspektiv er det en konstant ambivalens i lydbildet. Blandingen mellom melankoli og eufori, som kreerer et slags tredje-rom av opphøyet eksistens (noe en også ser i mer mørke former av rave-musikk). Spesielt i trancen ser man også slik bruk av sterke emotive motiver i melodi for å eksternalisere en stemning og dermed frembringe/provosere den frem hos lytteren.
For han tar mye fra sin rave-bakgrunn, men bruker heller dette som et lim mellom rockens garvede erfaring, psykedelikaens drømmende kvaliteter, shoegaze sin eksistensielle angst og breakbeatens rytmiske konvulsjoner.
Foto: Helge Brekke, Munchmuseet
Men en slik rekonstruksjon har en en stor sjanse til å miste den røde tråden gjennom fremføringen. Men han har her to trofaste røde tråder som geleider han: Leonard van Vuuren og Vetle Junker.
Når du har selve re-inkarnasjonen av en 70-talls rocketrommis, en slags spinkel Moon eller en gotisk Baker, i Leo van Vuuren: da er raffinert stuk å forvente fra topp til tå. Den habile trommisen er en u-skolert (men fullt «skolert» likeså»), totalt selvlært virtuos. Et friskt ragg av hår, med en kortklipt jakke og total hengivelse til akten av å slå på runde objekter og til slutt få de til å prate, så rope og så synge med rytmiske giv som understøtter hele konserten: å som de sang disse trommene, som de sang…
Det rytmiske tar van Vuuren grep i og gir det originale-programmerte tromme-sporet på plata et forherligende giv. Og for alle som kjenner denne karen, så er det alltid litt feeling av jazzens tidige sving (se bruken av ride-cymbalen under). Men mer så er det en følelse av leken med breaks som tar han fra den mer standhaftige tradisjonelle rocken, til et lurere og mer lekent sted. Et sted om også nikker til breaks som grunnmuren til en hel del av rave-orientert musikk og spesielt det britiske hard-core continuum.
Det er med disse breaksa spesielt jeg føler at denne sjanger-mélangen blir gjort komplett. Denne nøkkelen slår gjennom filtret til shoegaze teksturens teppe og slenger et svart hull gjennom det. Det åpner seg en fjerde dimensjon av dybde i de allerede tett-strukturerte lagene i lydlandskapet. Den nevnte ambivalensen mellom eufori og melankoli balanserer her inn og ut av dette svarte hullet. Det er et sant tragikomisk ekvilibrium, narrativt sett.
Derfor tenker jeg veldig mye på ordet «through». Som i at man drar gjennom noe. Men også ‘tru’, som i “dette er sant”. Men det forkortede ‘tru’, handler mer om en sånn ihuga autentisitet. Som i “tru say - rasta!”. En følelse av et low-down blikk som ser gjennom det vanligvis ugjennomtrengelige: et trugaze.
Men nok om svarte hull og indre blikk. Hva gjør dette med kroppen?
Det ga oss en følelse, overraskende nok, av ‘skanken’.
For vi kunne skanke, Rabona (mitt accomplice) og jeg. Hva er en skank? Litt en fysisk bevegelse typ der dub-headsa møter indie/hardcore kidsa som syntes moshinga var litt for hard og digga til Fugazi mer enn Mayhem…
Men hva er denne ‘skanken’ sånn praktisk sett? Vel det er en en slags vugging fram og tilbake. En kroppslig dumphuske. Den vuggingen følger ofte en ganske interessant miks av bassens linjer og trommenes lommer og skips. Hodet har sin egen funksjon i ‘skanken’: det kan nikke-nikke etter intensiteten, frenetisk rykke-riste vekk den onde jujuuen Babylon pålegger oss eller bølges fram og tilbake som en stein fri-jazz elsker.
Mye av disse overordnede temaene og motivene, ble melodiøst godt holdt sammen av Vetle Junker på gitar. Han vevet tråder mellom Fakethias sin produksjon, deres egen live-spilling og Fakethias sine vokaler. Hans rytmiske riff og elegante triller la farge mellom krikene og krokene til albumets relativt tettbygde landskap. Videre ga Fakethias sin karakteristiske shoegaze-vokal en drømmende led: med en fot i lyrikk det skal være vanskelig og oppfatte i dens tåkete fremførelse og en annen fot i klangens land: en slags eksistensiell klagesang som fullender det emotive fra shoegazen og ble vår ledsager der han tok oss med gjennom det svarte hullet og til den andre siden: trugaze country.
- ‘gassed out
Fritt Palestina
