Alltid solgt en løgn

«noen mennesker er verdt mer enn andre og noen mennesker er ikke betraktet som mennesker i det hele tatt»

Slik endte mine refleksjoner rundt menneskelighet (en tolkning og utbredelse fra et originalt innlegg fra forfatteren Zeba Blay) i lys av de dystre hendelsene som foregår på Gaza mot Palestinske borgere akkurat nå. Dystert men sant.

Disse hendelsene har store konsekvenser, men ikke bare fra et menneskerettighets-perspektiv eller et internasjonalt geopolitisk hold. 

For okkupantens umenneskelig-gjørende retorikk, apartheid(les: folkemord)-ønskende lovgivning og fascistiske apati (les: tilfredstillelse) for grov lemlestelse og mishandling ovenfor Palestinerne beror enn dyp vy som treffer hjertet til mange her hjemme som ikke akkurat ser ut som Ola Nordmann.

Det er noe vi, de initierte, de med skin in the game, har blitt fortalt av våre foreldre lenge, har visst lenge men som nå har blitt så klart at det ikke lenger kan bortforklares som en liten kjensel vi ikke må kjenne på. 

Det at, på sett og vis, så er fortsatt Norge for nordmenn.

For den vestlige dobbeltmoralen, spesielt innlysende med den korte tiden mellom Russlands invasjon av Ukraina og Israels oppskalering av deres okkupasjon, er en som stikker dypt for de som ikke er på den «hvite» siden. 

For på den «hvite» siden så var det en nær total enighet at det var moralsk feil av Russland å invadere Ukraina. En total enighet om at Ukrainerne måtte tas vare på, fikk fri pass på å komme hit og skulle gis ressurser deriblant våpen til å kjempe krigen mot Russerne. Og de fikk komme hit, gratis. Til og med deres kjæledyr fikk passasjen over hit på vår regning. 

Men når Palestinerne gjennom tiår på tiår skrek og nå skriker enda høyere, var det en annen tone hos den «hvite» siden. Nå var ting plutselig komplisert.

Å gud så komplisert dette var.

Det var faktisk så komplisert at de nordmennene som etter 7. oktober var på Gazastripen og strevde med å komme hjem i sikkerhet, måtte betale UD for denne hjemturen. Eller de kunne jo få et lån da. Så gavmilde var den norske staten. Hvorfor det? Jo for dette, dette var komplisert.

Det var også en øredøvende stillhet å føle på i norske medier, når Aaron Bushnells flammende protest, i flere dager ikke var nevnt med en nær nord-koreansk maskering av det norske nyhetsbildet…

Så for sånne som meg. For minoritets-Norge. Eller rettere sagt det litt for mørke minoritets-Norge, så treffer det nært. 

Og det blir personlig. 

Enda mer nærliggende blir det for min generasjon, der mange av oss er født og oppvokst i Norge. For vi har blitt fortalt hele livet om vår velferdsstat og nasjonale identitets felles «vi». Et «vi» som ikke så forskjell på farge, legning eller tro. Et «vi» som var en felles flokk. En flokk som feiret sammen da vi slo Brasil i ’98. En flokk som sørget sammen den 22. juli.

Men der mine foreldre, opprinnelig fra «langt nedi der» (Tanzania), alltid visste at dette ikke helt kom til og bli deres rettmessige hjem og de aldri kom til å kalle det sitt hjem; vokste jeg opp med å knytte munnen strammere rundt klarinetten under janitsjarkorpsets «Gammel Jegermarsj» på 17.mai. Jeg var like mye nordmann som sidemannen Petter, Pål eller Knut. Ville jeg tro. Ville også mine foreldre tro. For selv om de kjente på en annen realitet, så håpte de for oss. For oss små.

Dette håpet, som lenge har vært under skepsis: denne følelsen, som lenge har ligget på lur: denne Pandoras boks av utenforskap: er nå med de siste måneders hendelser, for min generasjon, slått på vidt gap. Og den blir vanskelig å lukke… 

Denne bristen av den felles flokken: denne utslettelsen av det felles «vi»: er en av de store forgreningene til måten den «hvite» siden, politikk-Norge og Norge som stat har reagert på hendelsene den 7. oktober og Palestina-spørsmålet som helhet.

Så si meg hvorfor, under alt dette vonde, alt dette sidestillende: hvorfor, sitter mitt mørke jeg med en liten sitring av spenning og nærmest forventning for det som følger?

Det har i alle fall å gjøre med mange av de som etter hudfarge burde være på den «hvite» siden, spesielt etnisk norske, som har engasjert seg og fremmer Palestinernes rett til å leve og til en egen stat: som roper like høyt som meg i tog og føler mye av det samme sinnet jeg føler på.

Å kanskje det bare er en endelig brytning fra et visst dødfødt håp for min deltagelse i Felles-Norge eller den «hvite» verden og en viss lettelse ved å endelig la dette håpet gå…

Men denne dobbeltmoralens avdekking: at menneskerettigheter har en farge: at jo mørkere du er jo mindre rettigheter har du (og jeg er svart som natten mine venner): dyster og besynderlig som den er: det sløret som går vekk: gjør det til fritt-vilt (!): en slags felles oppvåkning fra en lullende transe av løgn som fordrer en helt ny bølge av tankesett og ideer: spesielt blant de liberale…For hva skjer nå?! 

For måten folk som meg, være det seg på min alder, med min bakgrunn eller med mitt venstre-lente tankesett forholder oss til landets politikere og vår tillit til den politiske prosess er for alltid endret. Et seismisk skifte har skjedd. Å i politikken som i geografien: når tektoniske plater beveger seg, oppstår det noe voldsomt i det tomrommet de avgir!

Det lukter krutt…

- ‘gassed out

Free Palestine.