Niilas’ cockpit

“TRibal”, ærlighet og innfødt pondus

Å ta av er vanskelig. Spesielt om man har tatt av før. Og nå har man flere øyne i nakken, flere interesserte og flere involverte. Ikke propeller som putrer, men jet-motorer som higer etter fart under vingene. Der man før nærmest tok av for og av seg selv, fant sin egen rute og landet når man ville, skal man nå egentlig gjøre det samme. Med det er ikke det samme. For folk titter. Og folk prater. Faen som de prater. Han som prater nå prater hvert fall altfor mye. Så start-knappen er ikke den samme. Det er flere sjekker før i det hele tatt en får lov til å stirre ned den rette rullebanen og kjøre full-gass. Bånn-gass har blitt noe annet. Det er ikke det samme lenger når måleinstrumentene har femdoblet seg, folk kikker og forventer en plettfri tur til en himmelsk destinasjon. Og de prater bak der i kabinen. Han som prater nå prater faen meg altfor mye…det ble vanskelig dette: å ta et valg: velge sin linje ned rullebanen: å kjøre på…

Niilas - River of Noise (2023)

Dette er det som skjer når du har for mange valgmuligheter, henter inspirasjon fra alle kanter og mister oversikten i et virvar av prosesser der du samtidig inkorporerer instrumentalister, pop-vokalister og tradisjonsmusikk fra urfolk.

Valgets kvaler. 

Det er ikke det at det låter ufint, nei, altså det er «pent», strukturert og det låter «riktig». Og joa, det høres «stort « ut. Jævlig stort og hult. Men glem nå alle betegnelsene som kvalifiserer dette som et fint elektronisk album, som jeg er sikker på samtlige i musikkpressen har sagt. 

For det holder ikke mål.

Hans andre album var som om Niilas hadde sannheten på tunga, men fant ikke frem og i stedet for å komme til det for hans tredje album er det nå lengre og lengre langt vekke. Det er noe med gjennomførbarheten som er borte ved hans arbeid og en slags bevegelse vekk fra det intrikate, presise og mer subtile til ett forsøk på det store, det kolossale og det sublime. Et forsøk som en kan tro treffer mange, men skuffer undertegnede ikke bare en smule, men meget…

For i kontrast til det mange legger merke til i Niilas sitt arbeid så tenker en ikke her at hans store styrke ligger i ideen av å kombinere en viss naturalisme (tradisjonelle elementer fra samisk lyd-tradisjon og felt-opptak) sammen med alternativ/post-klubb uttrykk (breaks på slagside og en abstrahering/bastardisering av y2k sounds). Den ligger heller i den formingen av en viss groove, øde teksturer og flytende passasjer og deres inkorporering av de overnevnte uttrykkene mer som inspirasjon for og del av en større, uniform, sammenkoblet og grenete (!) helhet enn som store komponenter i en brokete, upassende masse.

Jepp, for selv om antagonister i elektroniske komposisjoner nå for tiden er nærmest selvskrevne for å være verdig «eksperimentell» knaggen, så er det ikke noe som våger eller tørr i sporene «Between Borders» og «Pyromid». Hvis noe er vågalt så er det hvor mye potensiale som ligger i noe av sekvensene til «Between Borders», der en slags liquid DnB-feeling fører opp om seg og trekker hele sulamitten sammen i ett par øyeblikk, før denne lysten etter det altoppslukende sammentreffet slenger alt vekk fra hverandre igjen.

Kan være det er en smakssak, kan hende det handler vel så mye om hvilke tunger som smaker tonene som tonene selv. Men det virker som det en opplever som en relativt «upassende masse» er en løgn som ble slukt av produsenten: progressiv-house syndromet…

For det virker som en tur ned memory lane, til en tid der Sascha og John Digweed var var herrene med en slags sammenklang mellom deep, not-so-deep, «djup»-house, trance og de engstelige nyfødte y2k-lydene. Samtidig som de trakk en mystikk med om bord. En underlig tanke av at her lå det noe «innfødt» bak, her var det noe ekstra: gjemte hjertebank som drev en hellig ide gjennom hendene deres og ut gjennom deres elektroniske virkemidler og duppeditter. 

En villet ‘innfødt’ kvalitet og ikke en naturlig en. Ikke innfødt på noe som helst måte. Heller en omhyggelig kalkulert oppstanden som ble den første av en lang rekke gjetere som fører an sine flokker av «opplyste».

For det meste av dette ble resultatet billig, «stor»-synth-basert elektronika som med sin faux-mystisisme kreerte en slags forløper til haugevis av hvite-fe-dansende-«dreads» og var startpistolen til det som i dag er horden av mennesker som skal finne seg selv gjennom den farsen av en ide de kaller tribal. 

Vil du ha noe faktisk tribal? Stikk å hør på Olatunjis trommer eller Muslimgauze sine tepper av lyd. 

Men ska’rru ha sånn derre traibal-tech, så er det bare å fortsette å flette disse dreadsa Albertine.

no comment needed

Da blir ting fort litt selvforherligende, litt som Niilas sin siste utgivelse. Men en skal ikke være kvikk til å lempe sammen Niilas og new-age-tech-spiritualistenes lydlige ønsker. Selv om denne artisten og denne ‘smaksgruppen’ definitivt krysser hverandre - hva det angår Oslos grupperinger av elektronisk smak og behag.

For det som gjør Tårnesvik annerledes er en ting: det sanne forsøk. 

En ide selv undertegnede ikke helt har klart å definere, men som som har noe med kreatørens latente sinns-øyeblikk, innstilling og bevissthet av egne in-og-outputs. Det at man faktisk prøver, at  man har et rent hjerte i sin prøvelse og streber etter noe en ikke vet hva er men at en ikke besudler sine fakter eller ei heller fakter seg til hva en det er man skal lage: være det seg en låt, et maleri eller en film.

Låter som «With-Wind» beviser dette. For en vilje, for en pondus! Snevert ikke høytidelig, lurt og ikke selvforherligende. Og selvfølgelig gamle favoritter som jeg selv har beskrevet slik på trykk:

“Av mange strålende øyeblikk var det et som sto ut: sekvensen der han sømløst glir inn til en live-versjon av «Chaga – Rain Edit» (2021).

Enhver med hjerte for lyd kan ikke motstå dette partiet, der han fra ambiente-landskap dykker og henter rave-perkusjon fra dypet, for deretter å stige opp med en magisk melodiøs og harmonisk forståelse. Dette er noe av det mest utsøkte undertegnede har hørt. Noensinne”

Sporet over, som selv med all dens emotive, ladede, jævelskap den gjør fremtredende hos undertegnede er og forblir en klassiker og en som stolt vises frem som et av de første eksemplarer når utlendinger spør hva som rører seg i vårt rare fedreland.

Så kisen er ikke borte. Niilas er ikke borte, han har bare gått seg vill. Han har gått seg kraftig vill, men han er ærlig i sitt ønske om å finne veien til hvor enn han skulle. Eller til å virkelig neglisjere stien og tråkke opp en sti som ikke er oppmerket. Og det skal respekteres. For en må vel gå seg vill famle og gjøre seg bort, før et nytt rammeverk kan settes ut av intet (det sanne) og en ny æra kan gås inn i.

Har faen ikke noe å si at du faller, bare å falle til helvete. Det er hvordan du lander.

For han sitter der i en cockpit av knapper. Hver påvirker en annen. Og der han før satt i et to-seters, propell-fly har han nå oppgradert til et fartøy med med rekkevidde, kraft og plass (og all støyen som kommer av å sitte i sjefsstolen med flere passasjerer, lengre turer og flere kroner bak baken).

Ta ditt sanne hjertet og før det inn i bresjen, la ikke øyne og støy bure deg inn i manesjen!