Det hvite blikkets kjøl!
Dabke: Opplevde superstrukturer, samtidens orientalisme og møte med smud saus
Det finnes et blikk der ute. Det vestlige blikket. Eller det hvite blikket, for å sette ting litt på spissen (slik vi liker det).
Et blikk altså, som ofte øves fra tidlig, tidlig alder. Ja sånn cirka fra når man er gammel nok til å tyde Kirkens Nødhjelp sine propaganda-reklamer av lekende, sultne svarte barn langt der nede i den ørken-rødlige sanden. Et blikk, som skal sies ikke bare er belagt hvite mennesker, men gjelder alle raser som er født, oppvokst og på et vis sett isolert i den vestlige kanon av erfaringer, opplevelser og tankesett
Blikket er tosidig: på en side sørger det og det sørger meget. Vanvittig sorg assa. At verden kan være sånn. Sørger hardt. Men ikke nok til å endre noen cobalt-kriger, legge opp resolusjoner mot okkupasjonsmakter eller anerkjenne at fargen på huden til folk har noe å si og at følgene av dette, kan være både systematiske eller ei…men joa, blikket sørger. Et sørgmodig blikk som synes litt synd på de stakkarsene der nede: nok til å sende litt spenn; men ikke nok til å vie dem en del av seg, ikke nok til å partere et fnugg av sin livskvalitet for deres (igjen, dette gjelder nesten alle, meg å).
Vi kan nok kalle det ‘det vestlige livets occupational-hazard’.
Men blikket har en annen side. En mindre sett side. En mer komplisert side. En side som nok går litt over hodene til folk og som undertegnede har overhørt i mang en grad mang en gang. Kall det gjerne det hvite blikkets kjøl.
Selv har undertegnede hørt en respektert, høyt-utdannet mann si «Altså de må jo få nok mat der nede, det er jo ikke så gæli der. Har selv vært der jeg, nedi Malawi…eller var det Burundi? Samma…de smilte jo alle samma!»
Det er når blikket ser på disse kidsa, spesielt sør for Sahara, ser dem smile, danse og le, kanskje spille litt bongo-trommer og så tenker de: «ja så glade de er for så lite, se som de smiler. Ja de er nok bare glade dem. Glade afrikanere. Som danser og hopper». Og kids må det ikke være heller: det kan være hoppende masai-menn, leende rastafarianere eller bryllups-dansende arabere…Det gjør seg et lite hovmodig smil i øynene til det hvite blikk…for de er så glade for så lite si.
Og her stopper jeg med den tankerekken. For å videreføre dette (og dermed inkorporere konsepter som post-kolonialisme, white-savourism og hvit-etnosentrisme blant annet) går forbi mine evner…eller gjør det egentlig det? Eller kanskje dere bare må kjøpe den fordømte romanen jeg aldri blir ferdig med…
actual young me knowing I need to eulogize dis shit
Neida, men jeg skal gi dere dette: om dere var på Dabke-kveldene (den herlige 1-2 komboen Blå satt opp i juletider med konserter fra Omar Suleyman og Rizan Said), så møtte dere deres egne hvite blikk i døra!
Hvordan det? Jo det starter med en lur franskmann.
Er det ikke ofte sånn når ting nærmer seg diskurs-nivå?
For fellesnevneren mellom denne herlige double-bill’en av østlig kunst var en lur franskmann. Å ulikt mye franskmenn har tuklet med i det globale sør, kan jeg i dette øyeblikk sette pluss-tegn blant denne herren sine involveringer. Kødd til side, Christophe Boulmer, DJen, gjør som han har for vane å gjøre bak et par platespillere: på boulmeriansk vis stelle opp et ordentlig hett gulv.
Hva er det med dette ‘boulmerianske'?
To ting: en er at det Boulmerianske krysser over i det kulinariske og visuelle så å ha en liten samleknagg for en viss ru, unorsk-men-norsk freidighet i lagt en viss je ne sais quoi er greit. Lol. Men det andre er det at det han gjør bak mikseren er noe som virker som mer og mer svunnet fra DJ-kunsten nå til dags:
Han ikke bare spiller for å glede og få henda i været, men også for å utfordre og utdanne dansernes ører og hofter.
Han har gjennom ‘det sanne forsøk’ dykket ned i det globale sør sin kultur og fargede mennesker sin musikk spesielt og kuraterer, presenterer og håndterer det respektabelt!
Det første punktet kan lett forstås, men hva er dette andre punktets ‘sanne forsøk’? Vel det er en teori under utvikling av undertegnede som ble nevnt i forrige post men midlertidig lyder slik:
«en ide selv undertegnede ikke helt har klart å definere, men som som har noe med kreatørens latente sinns-øyeblikk, innstilling og bevissthet av egne in-og-outputs. Det at man faktisk prøver, at man har et rent hjerte i sin prøvelse og streber etter noe en ikke vet hva er, men at en ikke besudler sine fakter eller ei heller fakter seg til hva en det er man skal lage: være det seg en låt, et maleri eller en film (eller i dette tilfellet et DJ-set)».
Hvordan kan dette ses i praksis? Han spiller ikke bare høylytte-men-prostituerte disco-edits og traibal-tech med litt innfødt «hoing» i. Boulmer er kjent for eller rettere sagt notorisk for å spille seleksjoner som alt fra vaskeekte dub-fløyter, gjennom hele sider med knitrete habibi-funk til house i alle regnbuens farger (!). Han er rett og slett en ærlig rakker av en råkker. Han rocker opp til et godt stykke dans men er også en rakker som tar deg på senga, holder deg på tå og slår deg over hodet med ei gryte av smuud saus.
Sauté, déglacer…
*KokknRoll sin medvirkning er utelatt for hans soniske attityd for en helside senere*
Hovedfaktoren for at han lykkes med dette og innehar dette, er det jeg tenker er en sterk forståelse av dette ‘hvite’ blikkets sitt kjøl. For det er gjennom hans forståelse at en møter det i liten grad, før gigantene Said og Souleyman trår til.
Så igjen: dere fremmøtte møtte deres hvite blikk.
For dere måtte ta et valg. Først i mindre grad så i stor grad.
For når slik musikk som dub, arabisk funk eller house spilles så glemmer man ofte at dette har i sitt DNA, i sin natur, en ryggrad av motstand. Det er motstands-musikk! Fra marginaliserte, diskriminerte og kjempende miljøer: i går som i dag: i dag som i morgen.
Så når man fra sitt ståsted som en som bare er ute etter en good time svinger seg til det, så vit at for de som står bak og ofte (en håper) en del av de som danser: så er ikke dette trivielt og rent gøyalt. Det er en nødvendighet. Det er en klippe. Det er en måte å overleve på.
The motherbeat goes hard, sier jeg bare.
Å i møte med slike uttrykk og kulturtradisjoner må man ta et valg.
Først er det lite:
Skal jeg si nigga i hooket til den ghetto-tech skiva?
Neida, slapp av, det er ikke sånn. Det er vel mer et valg om å enten bare shake ass eller stille seg litt spørsmål?
Så joa det er litt sånn.
Typ, spørre seg selv på dansegulvet: Hva ligger i kjernene til rytmene jeg beveger meg til? Hvilke privileger er det å dra u-sanksjonert eufori fra produktet og overlevelses-terapien til uglesette kultur? Hva er forskjellen på min erfaring på dansegulvet og de som tilhører en marginalisert gruppe som representeres gjennom musikken? Kan det normert-opplevde banale være det unormert-kreerte gjennomgripende?
Altså kall det kritisk-teorisert-inter-seksjonell-svada (det hadde det nok bli kalt på Thorvald Meyers gate 51) men Frankfurter-skolen kalles en skole for en grunn.
Og jeg har selv sett sammenhengen jeg, ett par steinkast unna:
For i Grüners gate, der Wendelboe sin eim florerer, er det et rom. Inni rommet ligger det en krok. Inn i kroken en bokhylle. I bokhyllen mitt motsvar: Fisher, Bourdieu og Bjørneboe. Rett ved siden av hverandre.
Denne selvopplevde refleksjonen illustrerer motsetningen mellom forbrukere og innehavere av subkultur og gir et tydelig innblikk på de post-moderne-post-marxistiske super-strukturene som har en reell innvirkning på våres levde liv. Ikke bare en måte å si at man tilhører Blindern sitt humanistiske fakultet på.
On-est proche-la?
Så når det står en midt-østlig artist som Omar Suleyman eller arabisk virtuos som Rizan Said å spiller Dabke (en lyd-tradisjon og bevegelses-kultur som startet som arbeids-oppmuntrende folkedans og nå har blitt fullverdig kreativ protest) og en skal overvære dens fremføring og delta i den felles opplevelsen Dabke er: da blir det nevnte valget større og her oppfordrer jeg til at vi skal tørre og ta det.
Og om vi tar det har vi endelig dukket under overflaten på baugen og dyppet en fot i møte mellom vår egen levde erfaringer og strukturene som støtter dem opp - usynlige eller ei.
For all den gleden og energien som var på gulvet. For all denne eksotiske, artige trampeklappen - så er det en læresetning som består: det du ser, hører, opplever og føler er faen ikke glede, det er sinne. Konstituert sinne.
For den funk-heten, den grooven, kommer fra lidelse: det gørret som bygger seg opp og ristes av i svetten på James Brown sin panne. Et katartisk slag som skytes fra hofta og spretter momentan befrielse gjennom luften. Med tid dannes det en en slags propulsiv masse under den, et mønster som yndes som terapi, et tog som hekter deg på og endrer tid og rom med sin marsj mot et nytt plan:
Et plan som komplimenterer selva sjela, et plan der en heves opp sammen i en sentrifuge med fortellinger av både håp og motstand, smerte og glede men over alt det: en kommunikasjonskanal med sitt terra, det midt-østlige land og en arv av beveget stolthet og lydlig ære.
Det hvite blikket og dets kjøl: vårt møte med det og dette møtets valg: vår resolusjon og konsekvensene av det: kan ses som et opplevd åpnings-dilemma til Saids orientalisme eller til dagens Foucault-in-situ.
On-est-fucking-la-!
So yes dear Tabitha, rah, that beat is dutty.
- ‘gassed out
Free Palestine.
