Ha deg vekk, din civilistjävel!
En rapport: Hvor ble det av dybden (luft, rom, støv og kanter)
Oslo er for tiden befengt med et ganske så hektisk lydbilde som slutter seg om en mer og mer hype ravescene. Skogsfester, industriparker og kjellere har fått fore en spesiell blend av fast-techno/trance og en solid dose hardgroove. Gjem deres barn, gjem deres koner: de løpende kicksa har kommet for å bli.
Ikke det at dette nødvendigvis skal ses på som en uting. Det er en veldig rå uttrykksform som kan abstraheres lik Massive Gain, gjennomføres som Naboklage eller gjøres om til emosjonell jet-fuel som MRD.
Disse er blant de få unntakene som ikke blir fartsblinde av de kjappe BPMs.
Men det er ikke bare BPMs det er snakk om når jeg sier hektisk. Det hektiske er en viss attityd uten tålmod, som stammer fra den performative deltakelse, #ravestagram og merkevaren «techno» har blitt sugende på kapitalens barm. Rave-fenomenets økende popularitet og image som subkultur har dratt mange i mainstreamen mot den: som noe å identifisere seg med og gi instaen mer ‘fargeklatt’ faktor. Men mange av disse rave-novisene tar med seg hamsterhjulets hig etter kjappe resultater, simple gleder og banale ekvilibrium for mottagelsen av dopamin.
Technoen er ikke alene. Den andre titanen house har også fått gjennomgå. Disco-edit farsen er tilbake i mild forkledning, gjennom tech-housen og euro-trancen gjennom sin nevø traibal-techen. Housen har blitt strippet for en menneskelighet, fandenivoldskhet og pondus som har blitt erstattet med algoritmisk og klisje-fylte verk strippet for sjel.
Det glimrer med det ‘sanne forsøk’ og en utvannet, kapital-infisert, ’skinnende’ og lett-fordøyelig elektronika erobrer mer og mer territorium.
Hva er det sanne forsøk? Som sagt, en teori under utvikling av undertegnede som for øyeblikket har denne definisjonen:
«en ide selv undertegnede ikke helt har klart å definere, men som som har noe med kreatørens latente sinns-øyeblikk, innstilling og bevissthet av egne in-og-outputs. Det at man faktisk prøver, at man har et rent hjerte i sin prøvelse og streber etter noe en ikke vet hva er, men at en ikke besudler sine fakter eller ei heller fakter seg til hva en det er man skal lage: være det seg en låt, et maleri eller en film».
Så hva er anti-tesen til dette? Hva er det som mangler?
Luft. Rom. Støv. Kanter.
1. Musikk som ikke må fylle hvert ledige areal med substans men som lar seg selv puste og som kreerer egen oksygen forsyning i sitt eget økosystem (luft).
2. Musikk som etablerer beboelige figurative arealer, som ei prakker eller tvinger seg inn på men inviterer oss inn og lar oss oppleve det innenfra ut og ikke bare som en ugjennomtrengelig masse (rom).
3. Musikk som ikke blankpolerer seg til et normert, grått produkt bestående av algoritme-innyndende drops som personlighet (støv).
4. Musikk som gir svarte faen i det konvensjonelle øret og utvider ideen av hva dansbar musikk er (kanter).
Disse fire parametrene mener jeg mye av det som går innunder ‘elektronika’ som utgis og spilles ut rundt Oslo slår dårlig ut på.
Det mangler rett og slett dybde.
For hva er egentlig dybde i musikk? Tårevåt tekst med enda våtere lydlandskap? Med begreper som deep-house, har vi viet hele sjangre dedikert til dette diffuse, men tilsynelatende veldig viktige begrepet: dybde. Men vet vi hva det er?
Selv i andre kunstformer opplever publikum noe som treffer en viss, ubegripelig klang av emosjonell skarphet og der, ja der dukker fenomenet opp igjen etter et kollektivt sukk: si foran lerretet på kinosalen: dypt as.
Nå tenkte vel de fleste på en slags tårevått affære av et øyeblikk; men det er ikke på noen måte et tragisk klimaks det er snakk om. Dybden det er prat om her, er ikke bundet eller på noen måte satt fri gjennom en direkte, enhetlig hendelse eller emosjonell trefning. Det er her snakk om hele verkets trykkende stemning, overbærende tonalitet og nær-omnipotente effekt som brer seg om så intet sted ikke er ‘dybdelagt’ i den (fenomenets) singulære, sivende ekspansjon som initierer denne følelsen det er prat om.
Denne større forståelse av et moment, et slags anti-eureka, uten tårer, uten den tilsynelatende momentane tragedien men heller med den overveiende stemning av maktesløshet, eller befrielse, i møte med en mørk og ofte eksistensiell vy, ofte i form av livets kvaler. Eller livet selv.
Dybden er ikke helt borte her til bys i alle fall. Det finnes DJer og produsenter som fortsatt søker dette i sin søken etter deres sound. To av de, som er som dykkere å regne med med tanke på dybde, viste det euforiske flust en får av slik musikk presentert på riktig måte.
Kvelden før 1. Desember hadde Villas nye serie med live-performance ‘Move’ en torsdagskonsert som ga en leksjon i måten man og maskin kan komme sammen til å kreere soniske, spirituelle enerom.
André Bratten og Civilistjavel dynket oss i sugerende strømninger av saktegående, tungtpustende og ballast-bærende elektronika blottet for fakter.
All killer no filler
Her mistolker nok mange. En tenker at det som er ‘killer’ bare er å konstant droppe bangerz som klasebomber å regne. At tempoet kontant skal fylles av et totalt bombardement av innpåslitne grooves.
Det var det motsatte som ble gjort. Man tenkte på den soniske reisen en ville lage med omgivelsene. En så omgivelsene å spilte seg inn i det. Inn i hvert fiber. En slynget seg rundt hver kubikkmillimeter og strøk den med sine toner i stedet for å brutalisere seg til et lydlig attentat med sine frekvenser.
Bevis prater mer en argumentasjon noen ganger og de to videoene under her viser et lite snitt av hva de spilte.
Lufta oser.
Blodet sitrer.
Hjernen glitrer.
Det var lenge siden jeg hadde opplevd lydsystemet der. Og dette mens jeg satt komfortabelt i et sete, i motsetning til i en svett, klynge midt på natta. Der slo det meg for subtilt det var.
Alle lydsystem har sine karakteristikker. Og jeg fikk endelig kjenne det på nært holdt. Arealet taler virkelig til dens fordel, for det lager en kokong nedre frekvenser og maksimerer detaljer her mot at diskantene oppleves litt bitende. Men bitende er greit, når det er der musikkens organismer lever og de små utstikkerne i det høre frekvens-lag fungerer mer som ja, små stikk enn forseggjorte saker.
Blant de 10-15 som satt der i denne relativt kalde kjelleren så følte jeg en ting jeg ikke hadde følt på lenge her i byen. Jeg var ikke en del av en aktiv masse som jagde sensasjon, både kjemisk eller gjennom innstilling og performativ positur. Jeg var ikke rekruttert i denne armeen av som tvang seg opp en motbakke. Der all fornuft blir spist (!) opp. Viktig tid blir somlet bort. Der alle mann har brystet ut. Både Petter, Pål, Finn og Knut. Der dansegulvets essens (ikke fargen) blir en utvannet blendahvitt og den som spinner finner seg på et punkt som ikke skriker av at det er FRITT.
Ordet, begrepet og navnet Civilistjävel! danner mer og mening nå…(blir nok en helside på denne svenske herren).
Så vi begynner å spørre oss selv (innenfor den konvensjonelle dansemusikkens rammer):
Hva konstituerer techno?
Hva kjennetegner house?
Hva driver sjangrene/kulturene? (så mye som jeg hater begrepet ‘sjanger’)
Hvordan påvirker det opplevde det prosessuelle og motsatt?
Faen da, vet noen egentlig hva techno er?
Vel, arrogant som jeg er har jeg tatt på meg det påfølgende arbeidet med disse definisjonene. Spørsmålene har surret rundt i hodet mitt lenge og jeg tror vel enhver av mine anmeldelser rundt noe elektronisk har hatt frampek mot en brytning de konvensjonelle definisjonene av elektronisk musikk.
Dette er så viktig at det i tillegg vil bli gjennomført på Kongens engelsk. Bevismaterialet vil bli medbrakt av undertegnede i hans forsvar av denne diskursen rundt revurderingen av elektronikaens parameter og definisjoner.
Hold linja.
- ‘gassed out
Free Palestine.
