Grizzly Man: Herzog og sannhetens prisme

Den dokumentariske surrealisme og virkelighetens BEDRAG (Del 1)

Er fakta uten innsikt sannhet?

Kan sannhet eksistere uten fakta?

Kan det surrealistiske og det faktuelle ko-eksistere og samtidig beholde det sanne?

Vel et godt tre-hodet svar på denne trehodede kvalen, får man gjennom å se «Grizzly Man» (2005): Gjennom myten Timothy Treadwell, vår ledsager Werner Herzog og denne sagaens setting: Alaska og råskinnet som vandrer dens sletter: Kodiak-bjørnen.

Denne filmen handler så klart ikke om bjørner. Den handler om en mann, Treadwell og hans ekstreme dualitet: på en side en ekstrem etnografisk utøver av en av verdens mest ekstreme rovdyr og på den andre siden en gal mann, som for hver dag i villmarken tok tre-meter steg inn i livsløgnen, desillusjon og fordervelsen.

Og i midten, mellom disse to ekstreme kreftene, en slags selv-observatør. En reflekterende egen-regi som kommenterte hans galskap, hans geni og ga oss et innblikk i galskapens klare moment av ekstrem selv-innsikt.

Med Werner Herzog som har selektert ut av tusenvis av timer med klipp, redigert og kuratert gjennom å opplyse hver detalj - så mister aldri dokumentaren fart og retning. 

Dette høres ut som en blod-seriøs affære, men er det en ting som overrasket meg blant resepsjonen hos de frammøte på Cinemateket, så var det latteren! Fra første klipp, så henger ideen av at denne mannen, Timothy, skal dø, som en elefant i rommet. Og når han stolt beskriver seg selv som en «master» og en «kind warrior», mens han nærmest poserer som en villmarkens keiser - bryter det først nervøse knis, så utadgåente fnis og til slutt rene hikst av blanding av sjokk og forferdelse over latterligheten og surrealismen til denne ekstremt finurlige mannen.

Filmen er absurd nok skrekkelig morsom! Kanskje en av de beste komediene undertegnede har sett..

For det er et dilemma som blir stående som den psykologiske vaieren hele filmen står og faller på (sammenhengen mellom nevrose og tilpasningsevne (i en mer og mer irrasjonell verden, spesielt Treadwells)):

Kan nevrose være et sunnhets tegn? En reaksjon på en gal verden? Og hvis det er tilfellet, er tilpasningsevne er et sykdomstegn?

Vel, Treadwell er et levende manifest av denne kvalen…For hans nevrose: hans ønske fra å bevege seg fra det menneskelige, det siviliserte, til det naturens ville råskap: var på så måte en nevrose som fikk sin resolusjon, eller heller sin oppstandelse, gjennom tilpasningsevnen til grizzly-bjørnens kill-or-be-killed verden.

En form for surrealistisk, etnografisk eget-eksperiment i skille-verdenen mellom det menneskelige ønske for aksept og erobring av det ville og den tikkende, ur-darwinistiske bomben av naturens gang: møte mellom menneske og bjørn: der en må dø og en må leve.

Vi spør oss gjennom hele filmen hva egentlig det surrealistiske er? For det er det surrealistiske som er tempen som holder oss på tæra gjennom hele filmen. Alt fra karakterene som er involvert rundt Treadwell til hans absurde momentan-flikker mellom regissør av seg selv og action-skuespiller. En slags tørna Bear Grylls på let etter potten av gull mellom verdens største bjørn sine baller.

Det er vel surrealistisk som det var i den første forstand, når dikteren Appollinaire og Picasso ga det liv, som i sûrréalisme (ja, jeg er ikke bare partikulær, men denne «û» med aksent er viktig), som at de tenkte på denne kunsteriske ideen som å kreere verk som er mer virkelige enn virkeligheten selv. Før Andre Breton tok vekk denne «û» (som er slik Apollinaire nok skulle ha uttalt det som, blir litt hearsay dette…) og det ble surréalisme, dermed fløt meningen til det «drømmelignende, uvirkelige og fantasifylte», altså det freudianske på et sett, nemlig det engelske vi kjenner til som surreal. Uansett, sorry for alt flisespikkeriet, men det er viktig fordi (trekker pusten inn): at følelsene jeg satt med og som steg gjennom filmen var et gryende spørsmålstegn om det jeg så var virkelig (selv om det var der, svart-på-hvitt) og et av en høynet super-sensitivitet til hver av hans fakter. Hvert blikk Treadwell kastet, hvordan han sto, måten han pustet på, når han snek seg til å se på kameraet, når han åpenbart fortrengte følelser, kjærlig samhandlet med dyrene eller når han bruste gjennom et sinneutbrudd mot en sterk men uklar fiende. En slags hyper-realisme oppsto!

Det ble til at man ikke bare så på filmen, men at man samtidig psykoanalyserte karen, ved hjelp av Herzog sine kommentarer og sant nok, etter filmen hadde de fleste jeg slo av en prat med sin helt egne diagnose av Timothy. Alt fra foreldre-relasjon, gjennom schizofreni til skap-homofili ble nevnt. 

Tror det er alle tre. Men viktigere enn det var det det hans person belyste, det han fikk oss til å spørre oss selv gjennom hele filmen: hva er sannhet?

For, ja, han må ha vært gæren for å omgås bjørnene på den måten han gjorde. Men all galskap har sin kjerne. Hvor kom denne lysten til å rømme fra menneskeheten fra? For ei var det et dødsønske: han sier flere ganger at han er klar over at er i fare men veldig gjerne ikke vil dø. Spesielt for bjørnenes skyld. Det er som om en av bjørnene tidlig viste han et visuelt spetakkel, en viss åpenbaring, som om han var en troende som hadde sett jomfru Maria og han etter dette jaktet etter denne transcendentale åpenbaringen igjen. Denne figurative potten av gull mellom ballene til bjørnen. Det minner litt om såkalte acid-casualties. Folk som i sin besettelse etter den psykdeliske allmenn-sannhet blir ofre for syren og ender opp med å figurativt gå etter sin egen hale, men aldri få tak…Det verste er ikke denne avhengigheten av en form for selv-aktualiserende identitets-jakt Treadwell begår gjennom søken etter relasjon med bjørnene. Det verste er at vi tror på han, at vi skjønner han og at vi etterhvert lurer på om, hvis vi var han, at vi også ikke hadde klart å stoppe. For selv om denne karen er langt ute å sykler, reinspikka, heldyrket og ordentlig far out: så er vi sikre på at han har sett sin sannhet, at denne sannheten ikke gir mening men at denne sannheten er totalt altoppslukende og fullstending. 

Så er fakta uten innsikt sannhet? Nei den er ikke det? Det er vel i beste fall bare en fragmentert sannhet. Og må ikke sannheten være en singulær, total enhet. Mangefasettert men ikke direkte oppstykket. Det er noe Herzog lærer oss. Du kan ha alle tallene du vil. Men de forklarer ikke det hele, de gir deg bare en inngang. 

Og hva med sannhet uten fakta? Uten bestemte enheter av forankring? Det blir jo bare en salig saus. Du kan vise meg Jesu Kristus baller i morgen, jeg kan tro at jeg ser de, men hvis du ikke forklarer hva faen de ballene gjør i trynet mitt, kommer jeg til å tro jeg har hatt den mest åndssvunnede hallusinasjonen og ikke at jeg har sett understellet til J-dog. Sannhet uten fakta blir jo religiøst i definisjon. Og religion er neppe sannhet. Men det blir surrealistisk som faen!

Kan en surrealistisk hendelse bli erfart i samband med virkelighetens grunnsteiner, altså fakta og samtidig beholde ideen av at det er sant. 

Ja! 

Det blir en utavdegsjæl-opplevelse, det blir en direkte skjellsettende emosjonell trefning, men det betyr ikke at det ikke er sant.

Jeg mener at den faktiske, totale sannhet er noe vi ikke alltid erfarer.. Altså virkeligheten er ikke sann. IT REALLY ISNT. 

Den er faktuell, den er ekte, den er erfart, den er virkelig, men den er ikke sann! Men når vi erfarer sannhet, så blir det noe som nærmer seg den faktiske ideen av surrealisme, en form for hyper-realisme.

Dette er forskjellen mellom virkelighetens virkelige «sannhet» og kunstens sannhet.

Den ene logisk, systematisert, men ikke forløsende…

Den andre, kan ikke måles, eller telles eller på noen måte legges i system - men er til gjengjeld forløsende, selv-aktualiserende, transcendental og binder sammen kropp, sinn og sjel. Den er treenig!

Faen jeg har kanskje fått J-dogs baller i trynet…

- ‘gassed out

Free Palestine.