Gazas tårer: Vitnesbyrdets solidaritet

DEN DOKUMENTARISKE SURREALISME OG VIRKELIGHETENS BEDRAG (DEL 2)

I forrige innlegg, deduserte jeg meg fram etter en analyse av Herzogs Grizzly Man (2005) at det er en forskjell mellom den erfarte virkeligheten og den erfarte sannheten. Dekonstruksjonen av ideen av surrealismen gjennom den dokumentariske metode ga giv til denne ideen.

Jeg siterer meg selv og re-iterer (ydmyk som jeg er):

«Jeg mener at den faktiske, totale sannhet er noe vi ikke alltid erfarer.. Altså at virkeligheten ikke er sann.

Den er faktuell, den er ekte, den er erfart, den er virkelig, men den er ikke sann! Men når vi erfarer sannhet, så blir det noe som nærmer seg den faktiske ideen av surrealisme, en form for hyper-realisme.

Dette er forskjellen mellom virkelighetens virkelige «sannhet» og kunstens sannhet.

Den ene logisk, systematisert, men ikke forløsende…

Den andre, kan ikke måles, eller telles eller på noen måte legges i system - men er til gjengjeld forløsende, selv-aktualiserende, transcendental og binder sammen kropp, sinn og sjel. Den er treenig!»

Det skal presiseres at denne kunstens sannhet, kan oppleves gjennom et rent nok vitnesbyrd. Et slikt vitnesbyrd kan belyse et større hull i vår felles forståelse av hendelser. Rettere sagt belyse den felles livsløgnen i vår konstruerte felles virkelighet. Denne gangen den meget kurante virkeligheten i Gaza. En politisert, skygget og høyst partisk virkelighet som ved sin kjerne hinter mot en form for (vestlig) kollektiv brist .

Og det er her Vibeke Løkkeberg kommer inn. En eminent norsk filmskaper, aktivist og narrativ dronning, som nok får sin egen helside her inne etterhvert. Fokuset nå skal stå på hennes dokumentar Gazas tårer (2010).  En dokumentar som tar for seg Israels 22 dager lange militæroffensiv mot Gazastripen 2008-2009, der mange tusener ble skadet og store områder ble lagt i ruiner (noe som ikke er noe nevneverdig nyhet, men heller en konstant selvfølge for den Palestinske borger).

Løkkeberg

Likheten med situasjonen nå er graden innblikk utenforstående får i hva som skjer på Gaza: nemlig, null og niks. Det er ingen internasjonale journalister som fikk tillatelse av Israel til å filme i Gaza da som nå og når Løkkeberg nærmet seg grensen ved Rafa, smalt det et missil et par meter bortenfor bilen hun oppholdt seg i, som skaket opp hele kjøretøyet, smalt vinduer og sendte en tydelig beskjed til henne: hit skal du ikke inn.

Løkkeberg engasjerte dermed et lokalt team som utførte hennes regi via et innadgående manus og skjøt alt på gammel 16mm teip. Filmen følger tre protagonister, alle tre palestinske barn: Yahya, Rasmia og Amira. Det er gjennom deres levde virkelighet vi blir tatt med inn i det sanne Gaza. Et Gaza som skiller seg fra det Gaza vi opplever gjennom våre nyhetsmedier. En er en sannhet og en annen en konstruert virkelighet fremstilt som en realitet.

Opplevelsen av denne filmen gjør så meget, at etter visningen er slutt og Løkkeberg skal opp på scenen, så er det ingen som klapper. Det er så stilt at en kunne høre en hylse falle og klirre. Det er ikke det at det ikke er noe å klappe for, filmen er et ekstremt testament til den dokumentariske vitalitet; men to ting står i veien:

1) Man er i sjokk av scenene man har sett. For dette er en film fylt av det groteske, brutale og ekstreme. Det sanne!

2) Man er sint. Det koker av raseri på at dette, som er Gazas sannhet, er en sannhet som maktene i vårt samfunn med vilje holder fra oss, i full viten av denne sannhetens styrke.

Dette var en såpass sterk opplevelse at jeg for første gang, i beskrivelsen av et kunstverk, ikke makter å finne ord til å gjengi scene-for-scene de bildene som er brent inne på netthinnen min. Det er kanskje fordi jeg ikke har ordforrådet til å litterært hamle opp med Løkkebergs blikk (hadde jeg hatt det skulle jeg laget en dokumentar jeg å). Men jeg tror også det er fordi jeg ikke vil skremme dere vakre få, som faktisk leser mine små skriverier…for skremt for dere være her inne, men ignorante ikke: denne filmen er pensum for enhver som vil forstå hvorfor den dokumentariske ide er noe jeg brenner for, fra beinmarg til hår-tupp!

Det betyr dermed ikke at diskursen som denne filmen, vist på Vega Scene fordrer, ikke kan undersøkes. En film som NRK nekter å vise etter å ha vist den før, fordi de mener den er for “politisert”. Er sannheten for politisk nå?!

Ved å se filmen (linkes nederst) og belyse filmens innhold, er det rettferdens skyts mot våre nyhetsmedier sin uforsvarlige og rent kriminelle undertrykkelse og maskering av Gazas sannhet: den kollektive vestlige bristen av en pågående dobbeltmoral og løgn.

Yahya

For det er kriminelt det som pågår nå i den vestlige verden. Og nå mener jeg ikke det at Norge ikke anerkjenner Palestina som stat. Ikke vil sanksjonere Israel. Ikke engang vil invitere til en diskurs rundt sanksjoner mot Israel i et europeisk felleskap. Ikke det at norsk våpenteknologi, fra selskapet Nammo, blir brukt av IDF i deres folkemord. Ikke at vi ikke erklærer okkupasjonsmaktenes fascistiske etniske renselse som folkemord. Ikke at regjeringen sier at Norge aldri sanksjonerer alene, selv om vi gjorde det mot prinsipp i mot apartheid-staten i Sør-Afrika. Neimen heller at vi kaller det som skjer for et form for apartheid. Nei, det er ikke dette jeg sikter til (selv om jeg alltid sikter min sjelelige ammunisjon mot alt dette og skyter i denne årelange frosne kulden vi pro-Palestinere lever i til fingrene mine faller fra avtrekkeren og hjertet mitt blir til is).

Jeg sikter til måten alle vestlig medier og spesielt norske, fører sin retorikk og retter sitt blikk i denne situasjonen. Ekstra tydelig nå, spesielt med i forskjellen Russland ble fordømt etter deres invasjon av Ukraina i 2022 i motsetning til Israel i deres pågående folkemord.

For vi blir bedratt. Alle og enhver. Selv vi som får våre oppdateringer gjennom sosiale medier og får sett klipp som reiser nakkehårene våre til vers. For det preger oss alle, at ingen sier det som det er i våre nasjonale og internasjonale blekker og mediehus.

De profesjonelle politikerne steller og gjør med verden presis som de vil uten at de i virkeligheten forstår deres ansvar. For den virkeligheten de oppfatter på Gaza er ikke en sann virkelighet. Det er en virkelighet tuftet på en kollektiv psykose som drives av mediehusenes sensurerte, lakserende og underbyggende konstruerte «realitet».

En får håpe at trangen til underkastelse til makt-lystne autoriteter faller vekk for hvert eneste sekund. En får håpe at en nå forstår viktigheten av uavhengige og desentraliserte strømmer for informasjon (som Novara Media). Men selv kilder som disse, under Youtube, Instagram og X (Twitter) er sensurert under en overhengende amerikansk-imperialistisk forståelse av hva som er lov og ikke lov. Er det en ting denne krisen viser, så er det at den neste revolusjonen kommer til å stå og verne om våre relasjoner. Noe jeg beskrev i en tidligere tekst for Ekko ‘23:

«I 2017 la forfatteren Bini Adamczak ut «Beziehungsweise Revolution: 1917, 1968 und kommende». Oversatt til norsk noe som «Revolusjon, henholdsvis 1917, 1968 og den kommende». Forfatteren beskriver at den russiske revolusjonen i 1917 var en revolusjon hva det angikk staten og at studentopprøret i ’68 var en revolusjon hva det angikk individet. Videre fremmes ideen om at den kommende revolusjonen må være en som angår relasjoner: en revolusjon av solidaritet. Denne anti-kapitalistiske ideen står i rak motsetning til det en observerer i den vestlige verden: proteksjonisme/isolasjonisme, selfies på instagram og braksuksessen til selvhjelpslitteratur og new-age spiritualisme som ikke lenger inviterer leseren til konkret handling unntatt det å elske en selv mer enn noe annet og noen andre. Denne altoppslukende kulturen har lite med relasjoner å gjøre og absolutt ingenting til felles med solidaritet.»

Solidariteten må seire. Men for at solidariteten skal overvinne det ‘komfortable’, må den faktiske virkeligheten frem. Ikke den konstruerte realitet eller den maskerte sannhet. Den totale sannhet og alle dens konsekvenser. Først når vi ser, hører og nærmest smaker realiteten på Gaza, kan vi gjøre rett ved den og våres kollektive samvittighet, følelse av rettferd og medmenneskelighet. 

Det første steget er å se Vibeke Løkkebergs «Gazas Tårer»!

Hasta la victoria siempre!

- ‘gassed out

Free Palestine.