Rave-Manifestet
ET PORTRETT AV ESPEN IDEN - DEL 2, Selektah!
Foto: Sindre Fjell Raaum
De fleste som leser denne bloggen har direkte eller indirekte dratt nytte, glede og lærdom av virke til Iden. Det er ikke rart at etter hans siste gig på Blå for et par uker siden, så strømmet det av takke-meldinger, avskjedsbrev og hyllester til Espen.
Det var med bismak jeg lenge hørte han snakke om eventuell flytting til Saigon, men jeg visste alltid at det var det rette for en mann med slikt talent, slik begavelse og enorm pondus for å selv-aktualisere seg selv: være det seg bak lerretet, mikse-brettet eller foran klasseroms tavla.
Foto: Simen Ulvestad
At han etterlater sitt hjemland, er et varsel til oss, de initierte med samme lidenskap rundt både uavhengig kunst og musikk. Det er noe som skjer her i byen, som er vondt å ærvere - et sakte men bastant skifte av grovheten til tråden som syr kulturens tekstur rundt oss: råheten byttes mot det plettfrie, det skarpe viskes vekk til det runde. Det skilles, poleres og finslipes - uten respekt for den alternative energi og uten troverdigheten til den uavhengige kilde.
Det rakner rundt oss mens de siste glørne av motkultur stampes til aske og asken fordeles til intet.
Men det finnes noen få som står i mot: ikke bare ved ord, men ved aksjon. Iden, i denne anledning som ‘Pyramiden’, slapp en plate med Naboklage i juni ved navn «Else Hagen». En skive som setter i spissen Idens forkjærlighet for sammensmeltningen mellom rave og kunst. Her ved direkte, eponymisk referanse til kunstneren Else Hagen og med et malt cover. Skiven er en sementering av den rave-orienterte smaken Iden ble mest kjent for i Oslo og den ekstremt fintfølende, dynamiske og teknisk begavede produsenten Naboklage. Om Tempo Tapes blir å vedvare så hold en utkikk etter skarpe releases. En liten favoritt her er låta «The city, the people and the Acid», om ikke annet for den upåklagelige lengden 4:20.
Derfor er det fint å minne hverandre på, akkurat hva kjernen i virke til folk som Iden er som gjorde han til en så folkekjær figur i en subkultur som går gjennom desillusjonerende tider. Nemlig kjerne-prinsippene til rave og dermed dens etos PLUR (Peace Love Unity Respect).
Foto: Simen Ulvestad
Her, i et utdrag fra Raver’s Manifesto (en tekst uten en kjent forfatter, som sirkulerte tungt på 2000-tallet) beskriver en PLUR og hvor tankesettet bak stammer fra:
THE RAVER’S MANIFESTO
Peace, Love, Unity, and Respect: The Raver's Manifesto
Peace, Love, Unity, and Respect
Peace – Letting go of fear and living at peace with oneself, one another, and the planet for a greater good
Love – As one learns to love oneself, one is able to love everyone else unconditionally
Unity – A mutual, corporate bond is formed resulting from the love and peace experienced with one another
Respect – Because of peace love and unity, one can accept others regardless of their beliefs or background
Peace, Love, Unity, and Respect. These are the ideals of ravers all over the world. Taking from the consciousness revolution pioneers of the 60s generation, the resurgence of these can be seen as an updated version of the previous generation’s longing for social transformation through the pursuit of happiness, as we delve into a post-modern era of human civilization. Although very well known in the rave scene, the idea of PLUR is not known by the rest of society that well. However, perhaps one day, the ideas of peace, love, unity, and respect will be evidenced as a societal reality where one small group here or there will not be the only one proclaiming them. Only good can come from an understanding and living of peace, love, unity, and respect.
In the 1960s there was a cultural revolution and a revolution of consciousness, primarily by those who had been dubbed hippies. What started in the late 1980s (although raves had technically existed in the 1960s as well) and exploded in the 1990s, there was another cultural revolution taking place. The modern rave was born. People who began going to these EDM (electronic dance music) events became known as ravers and created a manifesto that very closely resembled the hippie manifesto of peace and love. This time around, the ideals of unity and respect were added, to form the acronym PLUR. While the hippie utilized consciousness-expanding agents such as cannabis and LSD, ravers used the more recently-discovered MDMA/MDA (although MDA existed in the 1960s and was called “the love drug”), also known as ecstasy, as well as LSD. After going to a few raves in the years shortly before his death, Timothy Leary blessed the “high-tech hippies” that attended raves for “capturing the spirit of the Sixties.”
Upon going to California and seeing the epitome of the rave scene in the 21st century, I can attest to the fact that PLUR is still very much alive and well. It is an almost surreal experience, in that there is such an incredible amount of positivity being projected from everyone that you feel as if you get higher just being around them. There are of course those who do not go to raves with these ideals firmly encased within their consciousness. However, this is always a minority that does not take away from the sea of love and bliss that is the modern rave scene. When at a rave, a person feels one with everyone else there. You can walk up to anyone and start talking with them as if you knew them for your entire life. Friends are made instantly. Love and happiness are found everywhere. Ecstasy manifests itself both as a higher emotional frequency, as well as a molecular compound. Joy, bliss, and serenity permeate everywhere.
Nå som vi har dette friskt i minne, så avsluttes dette portrettet med den ene hjørnesteinen av Idens virke som alle som har hørt han bak et par platespillere kan gå god for suvereniteten: skivene!
Jeg ba Espen om å sende meg litt av de platene han følte betydde mye for han i den perioden han hadde her i Oslo:
Denne lå ikke på spoty lenger, men aux88 var duo'en som gav meg en ny giv musikalsk vending som DJ da jeg fant dem i 2020. Har alltid vært into dype ting men ofte var det i et roligere tempo. Plutselig fant jeg en bass og vibe som ledet meg videre og ga ny inspirasjon som alignet perfekt med oppstart av FF og skape allnighters ute.
Denne har jeg hatt siden tidlig 2019 tror jeg, også en låt jeg gledet meg veldig til å spille på rave, som jeg gjorde da vi laget en fest i studio fellesskap på Montebello høsten 2019
Det var etter FF musikken begynte å lede meg til 160bpm
Også super deilig å finne musikk som blander gangster rap med rave
Og deilig å finne likesinnede mennesker i Oslo, som også lager ville banger
Selvfølgelig en gavmild dump av Espens FF rave-sets:
Til slutt en låt som Espen hverken sa veldig mye om til meg, utenom et klinkeklart direktiv om å lytte. En låt som nærmer seg det uendelig vanskelige men - å skulle fange skikkelsen i ett spor. Det gir oss ikke hele bilde - det trengs en å danse til Iden live før man i det hele tatt har fundamentet. Men det gir oss et glimt:
- et lysglimt av en singulær visjon - av ravens rene energi - som transformerer en isolerende utenforskap til en hjemmekjær trygghet - som promoterer et kollektiv ovenfor individet - en etappe av nestekjærlighet i PLURalismens ritt.
FRITT PALESTINA!
-’gassed out
