«Man fører en kultur om safe spaces»
Et portrett av Espen Iden - del 1, intervju
En skikkelse vi lenge har satt vår lit til har satt seil til ned til Østen. Med det forsvinner en av de sterkeste pådriverne og proponentene for en sound som har trollbundet Oslo - en kunstner, en DJ, en organisator, en gallerieier mm som trykket Oslo til sitt bryst og ga oss en iver vi skal lengte lenge etter nå som han har skiftet beite. Det er selvfølgelig snakk om det som nærmest kan beskrives som rave-kolossen, Espen Iden.
- Jeg hadde aldri tenkt å v ære lenge i Oslo. Men så har jeg også bodd like utenfor her da jeg var yngre.
For det var ikke slik at Iden kom til Oslo totalt uforstående til Østlandets væremåte - utenom å være født og oppvokst i Bergen, tilbragte han mesteparten av sine formative tenårige dager på Lørenskog. Fra han var tolv år stampet han i periferien men våget seg også inn i sentrum - som for å skate i Hausmania gamle skatehall eller kjøpe CDer på Tiger.
Under videregående tida var han opptatt av analog foto og jobbet på Fotoknudsen. En lidenskap som ble til utdanning når han etterpå startet på fotokunst-skolen i byen. Når muligheten til å dra på fotokunst-linja i Bergen åpnet seg - virket det som det naturlige steg å ta - den hjemvendte sønn søkte sine røtter.
- Da jeg kom tilbake til Bergen hang jeg etterhvert en del med Girson fra A-Laget (journ.anm: en rapgruppe fra Bergen). Vi så masse film og delte mye musikk…så en dag spurte han meg om jeg ikke skulle prøve å være med å DJe…Jeg tenkte jo sånn «hæ, meg?» det var liksom ikke noe som hadde slått meg før, men det tente jo definitivt en ild…
For å si det mildt så ble han bitt av basillen. Men ikke med ukritisk rennafart inn i nattens tøyler vekk fra dagens normative hverdag. I de årene han utviklet sin sound og etablerte seg DJ, fullførte han oss en kunstnerisk utdanning som kulminerte i en mastergrad fra Kunstakademiet på KHiO i 2017 (eksaminert 2019). Han videreførte sitt kunstneriske engasjement ved å alene starte Galleri Memphis. En bakgrunn som gir han et spesifikt syn på akten av å være DJ.
- For meg så er DJ-ing en kunst og innehar mye relasjonell estetikk. Man prøver å få folk med på noe, å mane frem til et eller annet og selv om det er med forskjellige virkemidler så er jo både DJing og galleridriften en måte å skape et sted der folk potensielt får møtes og får delt med hverandre. En skarp vending i fra en kunstverden som jeg via min BFA utdanning følte var kald - der det var veldig «ses til jul!», for semesterevaluering etter eksamen.
Mens han observerte kunstverdenens kynisme og lette etter noe å bruke kunstbacheloren sin på, fikk han en mulighet til å være lærer i faget. Det ga mening å «inspirere kids til å skape ting» - en inspirasjon som fikk han på tanken til å anvende utdanningen sin til å lære unge om kunsten. Noe som resulterte i at han søkte seg inn på PPU og startet lærer-karrieren.
Det skal sies at han ikke hadde resignert fra den hierarkiske galleri-verden, for savnet etter kunstnerdrevne gallerier i Bergen by ga han mot til å starte et eget. I lag med Tatiana Lozano, Hedvig Heggem Nergaard og Lasse Årikstad grunnla de Galleri FELT, høsten 2015.
En forkjærlighet for sørstats-kultur, som navnet Galleri Memphis hinter til, kom til uttrykk når han sto for å lage en utstilling på FELT der han samarbeidet med grunnleggeren Pen & Pixel Graphics, Shawn Brauch. Pen & Pixel Graphics, et design-byrå grunnlagt i Houston, var giganter og ledende i å karakterisere 90-talls, hip-hopens grafikk. Mellom 1992 og 2003 produserte de over 19000 (!) platecover for mer enn 6000 artister! Deres arbeid fødte en hel rap-estetikk og endret bruken av Photoshop for alltid.
Mellom de to engasjementene han hovedsakelig er med på - Galleri Memphis og ravekollektivet Fucket Freakkvens - blør intensjonene på tvers. Mange av motivene i hans malerier er tatt fra raves og det var også på FFs første rave undertegnede ble kjent med Iden - i den da rykende aktuelle «skogsrave»-scenen. Det var spesielt fokuset på verdiene og tradisjonen til rave-konseptet som skilte Iden og hans makkere i Fucket Freakkvens:
- Man fører en kultur, som originalt handlet om safe spaces for fargede minoriteter og skeive, videre. Da skal man gjøre det riktig. Det skal ikke være et kjøttmarked, som det ofte er i byen, der folk skal sjekke og preike deg i hjel.
Dette var ikke alltid mulig å kontrollere og holde på disse verdiene under denne intense perioden, sommeren 2021:
- På den andre festen i 2021 gikk det jo bra, men det var veldig mye styr og bråk. Det var folk som stjal, klådde og bare en tredjedel av ca 800 til 1000 folk betalte. Vi holdt det under fadderuken så det ble helt kaotisk - og et bilde på måten rave hadde blitt en del av tidsånden. Det var litt i den perioden det gikk fra å være typ undergrunn til å bli allment. Mest fordi man ikke kunne danse på klubb pga korona-restriksjonene - så da migrerte folk over til rave-scenen. Det ble jo på en måte rave-safari for en stor andel…
De fleste som var en del av den sommeren, så jo den store tilstrømningen av folk som vanligvis ikke er rundt slike subkulturer. Det førte med seg et relativt naivt syn på bruk av shit, noe som Iden som er på jobb ofte i disse situasjonene kunne se:
- Når man er arrangør/DJ så vil man invitere inn til en vibe og da bør man etter min mening ikke være på noe. Man har et ansvar og å være tilstede er viktig! Man inviterer jo til det man selv gjør. Jeg har jo vært 22 selv og kjørt på liksom. Men siden den sommeren har jeg hatt mer enn 150 gigs og man ser mange av de samme figurene dansende foran. Man ser jo på ansiktet til folk når de har tatt mye greier og skjønner at mange ruser seg hver eneste helg. Skal sies at det er forskjell på alkohol, røykings og det mer kjemiske - og her snakker vi jo om det sistnevnte. Den hyppigheten og og resultatet av det gjør jo at det blir litt dark…men det er vel så dark med folk som er skamfulle på Karl Johan kvart over tre på natta!
Et av rave-idealene til Iden kommer fra det som de fleste vil betegne som starten på moderne klubbkultur. Nemlig David Mancuso sine fester på The Loft i NYC fra sent på 60-tallet, titulert L.S.D (Love Saves the Day). Disse festene fortsetter å ta plass arrangert av bidragsytere som kom fra miljøet rundt den nå avdøde Mancuso.
- Jeg var på mitt første Loft-party i Tokyo i 2017. Det var en søndagsfest som startet klokken 17 og da jeg ankom på kvelden var det fortsatt kids der: folk var der med familiene sine og det var en helt annen innstilling til rave enn det mer hedonistiske, en del mindre barne-vennlige versjonen som er majoriteten av raves i dag. Det var spesielt kult fordi jeg hadde et par venner i Bergen som hadde begynt å få unger…så jeg prøvde å få til noe lignende i en restaurant i Bergen. Det funka ikke helt men det er tanken her som teller - det at man feirer musikken og dansen i fellesskap med et helt samfunn, er inklusivt og tolererende av natur.
Her refererer Espen til en av sine forbilder. Den britiske kunstneren Jeremy Deller, som i et av sine arbeid reflekterer rave-kulturen oppi mot tilstanden i et samfunn, kollektiv aksjon, felleskap og følelsen av å tilhøre en større familie. Spesielt dub og soundsystem tradisjonen til det vest-indiske miljøet i London inspirerer både Deller og gjennom ham, Iden. Det at noe skjer i lag med familien (familie i spesifikk og i større forstand):
- Fester der man kan føle seg like hjemmekjær som når man spiser smalahove med besteforeldrene sine - en slik total trygghet!
Her kommer vi frem til at det igjen gjør at man fra et norsk perspektiv må undersøke vår holdning til fest og utvide definisjonen vår av ‘fest’-begrepet.
Etter hans ry som DJ spredte seg som ild i tørt gress, ble FF og spesielt Iden mer og mer invitert inn i klubb-etablissementet. Det kom med et eget dilemma:
- Siden kunstscenen føltes veldig elitistisk ble det jo mer fokus på rave og fordi om man ønsker å spille i en slik setting, er beste tilnærming å lage situasjonen selv med en god gjeng likesinnede. Men etter suksessen i FF kom jeg mer og mer inn i klubb-scenen, og fant litt av det samme der også. Det var litt lukket. I en perfekt verden ville jeg gjerne at FF kunne være en plattform for flere - men det er vanskelig å booke flere en en-to gjester til et et rave-kollektiv som vårt og skulle ha plass til fler. Vi er mange DJs og alle laget disse festene for å skape et rom for å spille osv. Det kan jo oppleves som litt gate-keepende selv, så det er et dilemma…Fra en annen side så føler jeg at man har tatt med litt av den diverse naturen til rave (der alt fra håndverkere til leger er tilstede) inn i klubben - og det er jo noe.
Noe annet som de fleste som ikke har mamma-pappa-banken i ermet kan føle på. Er at DJ-yrket og arbeidet rundt det har ‘priset vekk’ mange og det har igjen preget hele scenen:
- Man har jo hatt 150 gigs fordi man økonomisk må ha hatt det. Det er også noe jeg nå har hatt muligheten til å gjøre - noe de fleste ikke har. Det gjør jo også kanskje at for mange som starter med å være DJ nå må tenke på det økonomiske - hele opplegget blir jo dyrt. Kan jo hende musikken har blitt litt tilsidesatt for noe annet…men skal jeg være helt ærlig så har jeg ikke så stor formening om det, utover at det er viktig å betale for musikken man kjøper for å spille. Jeg kjører mitt eget løp!
Free Palestine!
- ‘gassed out