Smakens Imperativ

Finnes ren smak, eller er smaken alltid knyttet til interesser?

Gjennom denne teksten skal det overnevnte spørsmål besvares. Viktigheten ligger dog i definisjonen av begrepene, som spørsmålet består av. I denne besvarelsen vil Immanuel Kant sin filosofi ta hovedsetet som et startpunkt for tekstens diskurs. Skjelningene «Fra Kritikk av Dømmekraften» (1790) er her brukt for å fremme hans resonnement rundt den estetiske dømmekraft, som en vil ta til grunne for essayet. Spesielt fenomenet av ‘des-interesse’ (likegyldighet) i den sanselige smak, vil være fundamentet for videre argumentasjon rundt konseptet om ren smak. Deretter vil en trekke inn Pierre Bourdieu sin filosofi for å dissekere videre Kants argumentasjon. Fra teksten «Distinksjonen - en sosiologisk kritikk av dømmekraften» (1979) vil en presentere hans sosiologiske innfallsvinkel i mot de kantianske konseptene om ren smak og interesse. Videre, skildre hans empiriske kritikk av Kant sine resonnement. Gjennom disse øvelsene skal en ha oppnådd en større begrepsforståelse av spørsmålets komponenter og videre et spisset svar på kvalen en bryter med.

En skal først redegjøre for hva en mener med ordet ‘smak’. I denne teksten vil en se på smak gjennom smaksdommen. Hva er en slik smaksdom? Vel, den bunner i en form for «avgjørelse om noe er skjønt». Begrepets definisjon ligger i akten av den, altså opplevelsen av ‘smak’: hvilke handlinger og hvilke komponenter av vårt sinn og legeme som er i bruk, bevisst eller ubevisst, når en skal utføre overnevnte avgjørelse. En kan kalle det for smakens mekanikk.

Kant utforsker denne ideen ytterliggere og får for seg at denne mekanikken, ikke er av logisk kvalitet. For i smaksdommen «bruker vi ikke forstanden…derimot bruker vi innbilningskraften». Det som menes er at vi ikke bruker logikk for å mene om noe er skjønt, men heller refererer til en følelse som oppstår i oss. Vi anvender innbilningskraften og søker etter en «følelse av lyst eller ulyst» angående dette ‘noe’ vi tar for oss. Vi «relatere(r) forestillingen til subjektet (oss)» og anvender en introspektiv metode, dermed er dette «ingen erkjennelsesdom, og følgelig er den ikke logisk…». Siden «bestemmelsesgrunn(en) ikke kan være annet enn subjektiv».

Nærmere forklart snakker en her om at forestillingen av en gjenstand er startfasen for denne hypotetiske rene smak, for ‘smakens mekanikk’: la oss kalle denne startfasen for anskuelsesøyeblikket («kvalitetsmomentet»). Altså, når en møter dette ‘noe’. I dette møte med ‘noe’ kan våres videre relasjoner med gjenstanden «imidlertid være objektive», som f.eks. vår opplevelse av form, størrelse osv. Dette er noe «håndfast» vi kan ta med fra anskuelsen og videre bruke logisk (i empirisk forståelse). Dette gjelder alle relasjoner, unntatt «følelse (n) av lyst og ulyst, hvorved intet ved objektet blir betegnet, men (en relaterer seg) gjennom (måten) subjektet (oss) føler seg affisert av forestillingen»

La oss grave dypere for å klargjøre prinsippene: der en vanligvis skjelner disse «håndfaste» erfaringene etter regelmessighet og formålstjenlighet gir til motsetning en bevissthet rundt lyst eller ulyst av anskuelsen en «særegen skjelne- og bedømmelsesevne som ikke bidrar til erkjennelsen» Med erkjennelsen menes produktet til de «håndfaste» erfaringene som en bruker for å bygge en empirisk forståelse: altså en ‘erkjennelse’ (av virkeligheten). 

Derimot sammenligner denne bevisstheten av ulyst eller lyst seg bare med «hele forestillingsevnen, som sinnet blir seg bevisst i følelsen av sin tilstand» (en sammenligner seg med sin stemning, sine følelser i slik forstand og en innadgående metodikk står til grunne). Forestillingene en lager seg ut i fra denne type mekanikk kan ikke være logiske («håndfaste») men de kan være rasjonelle (anvendt til å gi mening) og siden en dom vil «kun relateres til subjektet (dets følelse), så er dommen alltid estetisk»

Dette potensielle velbehaget en kan trekke fra en forestilling kalles interesse og «et slikt velbehag er derfor alltid relatert til begjærsevnen». Med begjærsevnen menes det rett og slett evnen til å føle, evnen til å kunne ha lyst, evnen til å «leve» i overført betydning. Understrekingen av bevisstheten av lyst er viktig, for «den som spør om noe er skjønt, ønsker imidlertid ikke å vite om noe avhenger av gjenstandens eksistens, men om hvordan man som rent betraktende (ved anskuelse eller refleksjon) bedømmer den». Bedømmelsen her er den rene bedømmelse, ikke en som angår objektets eksistens.

Undertegnede inviterer til et tankeeksperiment: om noen spør om jeg liker en pop-låt og jeg svarer at jeg ikke liker slik musikk fordi den er produsert for og ledsaget av kapitalistisk hyper-forbruk, radioens konvensjoner og nær masse-hypnose, så er det ikke denne type bedømmelse som menes her. Her vil en heller vite «hva jeg gjør ut av forestillingen (pop-låten) i meg selv» uansett hvor likegyldig en er eksistensen til forestillingens gjenstand En må jo ikke vite hvorvidt pasta alla carbonara (en matrett) eksisterer, hvor/hvordan/hvorfor den eksisterer, for å si noe om det rene velbehaget en følte når en spiste den (forestillingen rår). 

For å være dommer av et slikt rent velbehag «må man ikke på noen måte være inntatt i tings eksistens, men i dette henseende være helt likegyldig». Slik viser Kant oss forholdet mellom denne ‘des-interessen’ (likegyldigheten) og sansesmaken. På så måte bevises den rene smak uten interesse.

Slike teorier som Kant postulerer er ikke uten sin kritikk. En av de større kritikerne er franskmannen Pierre Bourdieu. Diskursen rundt Kant sine tekster er ikke uvanlig med tanke på utviklingen av diverse nye disipliner og dermed lenser å se verden gjennom: i dette tilfelle et sosiologisk perspektiv, som gjennom en økonomisk metode argumenterer mot Kant sin insistering av ‘des-interesse’ i smaken og dermed eksistensen den rene smak. 

For Bourdieu «finnes et økonomisk system av kulturelle goder» og innenfor dette systemet inkluderer han smak, en «avgjørelsen om noe er skjønt» som et produkt av dette: en kulturell handling som kan godskrives i dette nevnte systemet. Her ser en at Bourdieu ikke bare kritiserer Kant sine resonnement, men hele den fenomenologiske vinklingen til hans filosofi. 

I følge han må en «bestemme hvilke forhold som har frembrakt forbrukerne av kulturelle goder og smaken deres…og de samfunnsforholdene som ligger bak» Det å skulle redegjøre for ren smak og interesse fra et individuelt standpunkt uten å ta for seg samfunnets og den sosiale påvirkning (i og med at vi er sosiale dyr kan en argumentere), er for franskmannen høyst kritikkverdig. 

Sosiologen skildrer en «sans for anerkjent kultur» i en instans og bemerker at en ideologi om karisma ser dette «som en gave fra naturen». Han derimot slår fast at «vitenskapelig observasjon viser at kulturelle behov er produkter av opplæring» og at «alle former for…preferanser…(er) knyttet sosial bakgrunn». Uten å nevne anskuelsesøyeblikket ei heller skildre forestillingsevnen, illustreres det hvordan en kantiansk likegyldighet og des-interesse, ikke kan finnes i smaken. 

Videre postulerer han, gjennom fokuset på bedømmelsen av kunst, at «det sosialt anerkjente hierarkiet av kunstarter…svarer et sosialt hierarki av forbrukere» og at dermed er smak «en spesielt god markør for klasse». Det blir gjort rede for ulike måter å erverve smak på, måten disse ulike ervervelsesmåtene «kan gjenkjennes og rangordnes» og at disse måtene lever videre i gruppene gjennom deres bruk. Her igjen trekker Bourdieu en linje mellom en innebygd annerkjennelse i smaken, på vegne av en sosial tilhørighet.

I følge han er det, til grunnlag for en «elementær form for kjennskap» av kunst, en nødvendighet å «bevisst eller ubevisst iverksette de mer eller mindre eksplisitte skjemaene for persepsjon og vurdering» i mot en forestilling av en gjenstand. Han fortsetter med å nevne at «de tilskuerne som ikke kjenner disse kodene føler seg fortapt (og) de drukner…uten rim eller fornuft» (de er uten stand til å kunne ‘smake’). Her springes mye over av Bourdieu, men en må understreke at anskuelsesøyeblikket implisitt har blitt nevnt. Attpåtil i en situasjon lignende den kantianske bedømmelse av en forestilling ut i fra velbehag. For ved å nevne ‘ubevisst’ og ‘eksplisitte skjemaer’ viser han til at en tar i bruk innebygde rammeverk selv ubevisst: altså selv i en kantiansk ‘des-interessert’ posisjon (se overnevnte tankeeksperiment for klargjørelse). At selv i den likegyldige bedømmelse kan en komme til en avgjørelse uten (hypotetisk sett) begjærets evne. 

Videre, at en ikke rådfører seg med begjærsevnen, som Kant former sitt argument rundt, i det hele tatt. For Bourdieu anvender logikken (empirismen) fra sitt økonomiske system (motivert av klasse-bevissthet) til å danne en erkjennelses-metodikk (logikk) i den ‘likegyldige bedømmelse’. Kant sin rene «forestilling i meg selv» kan ikke finne sted uten bruk av disse nevnte skjemaer, i følge Bourdieu.

Han går så langt som å si at en ren lyst eller velbehag, denne Einfühlung (følelse) «som gjør kunst til en glede, forutsetter at  anvender kunnskap og foretar en dechiffrering, en dekoding, og det innebærer at en benytter seg av sin kunnskapsarv og av sin kulturelle kompetanse». En kan si at disse bourdieuanske skjemaene kommer a priori (forekommer før) en viss form for likegyldig bedømmelse, og dermed er ikke bedømmelsen likegyldig: ergo, en kan forme ren smak utenfor begjærsevnen og dermed (ifølge denne skolen) faller Kant sitt argument rundt velbehag (interesse) bort. 

For å si det slik: pop-musikk er ikke bare pop-musikk, en tar til takke hvem forbrukerne er, hvordan de forbruker musikken og hvilke forbrukere musikken er laget for i hvilken som helst dom, bevisst eller ubevisst, angående slik musikk, i følge franskmannens sosiologi.

Ved å starte med Kant sin filosofi som fundament, har en fått en større forståelse for hva som menes med ren smak og dens forhold til sansesmaken og likegyldigheten, ‘des-interessen’. Gjennom et slikt kantiansk perspektiv som bunner i individuelle forestillinger, ser en måten en kan dissekere anskuelsesøyeblikket og rasjonalisere seg til at likegyldig ren smak finnes. 

På en annen side viser Bourdieu ensformigheten til dette, gjennom et mer altoppslukende, makro-perspektiv med sosiologien og hans økonomiske system av kulturelle goder. Her ser en at franskmannen til slutt opererer med mennesket som tilegnet a priori egenskaper fenomenologisk sett og dermed at likegyldig ren smak ikke kan oppstå i en slik teori.

Interessepunktet i en fortsettelse av denne fragen, ligger nettopp i en dypere forståelse av den ‘kantianske interessen’ gjennom hans konsept rundt velbehag. Videre, i å finne en diskurs og litteratur som sterkere kan sidestille disse vidt forskjellige teoriene og metodene. Der Kant, i denne omgang, må utvide seg for å redegjøre og alminneliggjøre sin rasjonalitet, må Bourdieu fokusere sin logikk, slik at den kan ta for seg enkeltmenneskets virkelighets-persepsjon skarpere.

I denne omgang vil fenomenet av skjønnhet, dens kraft og den, for undertegnede, livsviktige tro på en ufiltrert Einfühlung konkludere med at i meget få hellige, instanser kan ren smak finnes uten interesse. 

Kanskje det er i disse salige øyeblikkene kreative sinn føler en blir inspirert, som om det kom fra oven?

Bibliografi

Immanuel Kant. Kritikk av Dømmekraften. 1790

Pierre Bourdieu. Distinksjonen - en sosiologisk kritikk av dømmekraften. 1979

Free Palestine

- ‘gassed out