FRED AGAINST THE MACHINE
Techno-kolonialisme: en polemisk tirade om den motkulturelle elektronikaens fall
"I've singlehandedly revolutionised the game"
Det er kinkig å skal drive å prate om kulturell appropriasjon i et samtidens musikalsk henseende. For nærmest all musikk en hører på radioen i dag har en form for kopiering sentralt i sin oppbygning. Ja nå skal jeg ikke bli helt sånn «all moderne musikk er svart musikk…alt kommer fra blues og jazz…» Men grunnen til at dette er en av favoritt-klisjeene, som djevelens advokater kaster ut under fuktige diskusjoner om musikalsk nyvinning, er at den inneholder en dose sannhet…
Men som man ofte sier i økonomien så er ting ‘litt mer komplisert enn det’. Dermed må jeg ta med meg et hav an kontekst når jeg da ytrer setningen som for Resident-Advisor-circle-jerk-fantastene nærmest har blitt like populær som den som omtales:
«Fucker ikke med Fred Again as…jævla industry-plant»
For stakkars mann. Like kjapt som han dukket opp på stor-offentlighetens arena, har det haglet beskyldninger om nepotisme, appropriasjon og av å ha solgt seg ut.
Jeg er her for å si at alt det er sant.
Og at alt er usant.
"I JUST LOVE IT SO MUCH, LIKE THAT UNTZ-UNTZ IS SO LIBERATING"
Greia er at det er egentlig ikke er han som er problemet. Det er miljøet som fødte han og miljøet som mottar han. En kunstnerisk barsel som er emblematisk av de gentrifiserte tidene vi lever i.
For det er egentlig ikke musikken hans det handler om. Det er mer det at rett før han ble poster-boy for elektronikaen, så hadde han i 2019 produksjon-kreditt på en tredjedel av låtene på Storbritannias toppliste.
Det handler om at journalister som svenske Jan Gradvall tilegner han sjamanistiske egenskaper ved å si: «en bas så extrem och djup och hög att den påverkar ens mående, på ett sätt som kanske kan jämföras med tibetanska klangskålar?».
For denne big-room sounden til Fred Again, som er ettertrykkelig nostalgisk (moll-progresjonene med emotive build-ups), digitalt intim (soniske, blogg-snutter av opptak av hans nære og kjære) og skånsomt pumpende (en EDM-lent universalitet, som forsiktig destillerer deep-house eller rave estetikk ), skal heller sammenlignes med Dua Lipa enn tibetansk urfolks-musikk.
Dette er et produkt. Jeg gjentar et produkt. Laget av og for topplistene. Det er musikk som skal tytes inn i de tusen hjem og skal være så identitetsløs at de fleste kan trykke den inn til brystet: være det seg en 10-åring på vei til skolen, rølpe-dansende ungkars-lag eller hoiende julebord slibrige av skvulpet akevitt.
Problemet er hvem han har blitt poster-boy for og hva dette egentlig representerer i en større forstand.
For i offentlighetens øyne er det Fred Again, som Swedish House Mafia, Skrillex (to artister han selvfølgelig har samarbeidet med) og Eric Prydz (utelukker ikke den collaben) før han, som er fanebæreren og selve bildet på dagens untz-untz.
Massenes kupp av elektronika - i nåtidens tilfelle spesielt de to store under-paraplyene house og techno (som ble født av svarte, skeive tenåringer i Chicago og Detroit for fire-fem tiår sida) - har fullstendig klappet sammen sjangeren og gjort den til en dystopisk drage.
En drage som ikke dreper med sin ild. men i stedet for flammene tar i bruk et enormt vakuum som svelger trender i elektronika-sfæren og skyver det ut igjen som gjennom-tygget, nedstrippet og plastikk-innpakket vrøvl av låter som i realiteten er produkter som gjør som produkter skal: tjene peng.
For livet rundt hjørnet for alt som er litt organisk, har et lite samfunn og er litt fett - ligger det jegere av corporate-natur som gir det skambank. Det originalt faktisk kule blir banka gul og blå - til det kuer, legges i bånd og blir paradert rundt for å bli klappa på av Petter, Pål og Knut.
For «techno» det har blitt kult det nå. Å jo, det er så ordentlig kult.
Så kult at de siste tyve årene har en før uglesett subkultur, blitt pumpet opp av produkt-bevissthets-hormoner så opp til ørene, at klubbene nå er fylt med lyseblåe skjorter og rolex’er.
eller rettere sagt Tate-Peterson-Rogan forgudende, halv-sjåvinistiske kiser og brat-elskende, Eckhart Toll-lesende chics av bemidlede hjem.
Nei det blir for slemt å si.
Men hva annet skal jeg si som karakteriserer disse menneskene?
Hjelper liksom ikke å si at de ofte er fattig-cosplayende, *peaceful’n’manifesting* «hippier», med sin folkemord-Macdonalds, klokka 0330 i en eller annen middelhavs-by (for det er vanskelig å BDS for Palestina da og uansett ser ingen som de kjenner dem her) etter *den* techno festivalen, forkledd i tribal-tatoveringer, obligatoriske straps av svart-skinn med nesa fylt av cola før de kjører en über, tilfeldigvis en luksus-sedan opp til deres Air BnB sin veranda og tar sitt siste glass oransje-bobler med full utsikt over byen…
Ok, kanskje jeg tar i (les: kanskje *kremt kremt*).
Men altså slike folk er ikke feil i seg selv altså.
Det er bare et lite problem. Som er at disse intetanende (eller ‘forsettlig diskriminerende’, men det sier jeg ikke, for jeg tror det beste om folk) hipsterne nærmest ikke vet hva de har rappa (les: kolonisert) til seg av en kultur engang.
Spør hvilken som helst fan av Future eller Central Cee om de kjenner til noen legender i rap-gamet: så får du noen 50 Cents, noen Tupacs og kanskje noen Snoop Dogs.
De har nok sett og hørt litt om hvor hip-hop starta, sett «Straight Outta Compton» (2015) og digger til noen nittitalls bops fra typ Aaliyah eller Diddy (lol) jevnlig.
Spør en Fred Again stan om noen legender i elektronika-gamet og jeg tror du ender opp med en del Daft Punks, noen Peggy Gous og en Fatboy Slim (han er bittelitt gangster da) om du er heldig.
De tror disco ble oppfunnet på Studio 54, at technoen ble født i Berlin og for en eller annen grunn så digger aldri til jungle (sukk), men blir helt rabiate med en gang de hører et Shakira-sample under en algoritme-klone av en business-techno låt.
David Mancusos the Loft og Larry Levans Paradise Garage i NYC, Ron Hardys Music Box og Frankie Knuckles Warehouse i Chicago og gruppene Underground Resistance og The Belleville Three fra Detroit - har de nok ikke peiling på i det hele tatt.
Sier det igjen: det i seg selv er ikke feil.
choose life. choose Fred Again.
Men la oss gjøre oss et lite tankeeksperiment:
Se for deg at en som har elsket jazz i årevis, støtt og stadig poster om det på instagram, til og med spiller litt konserter her og der - ikke har hørt om Miles Davis, John Coltrane, Nina Simone eller Ella Fitzgerald?
Men til gjengjeld snakker deg døv om Frank Sinatra og Keith Jarrett.
Driver denne personen med jazz da?
Jojo, det er jo jazz det.
Men…something doesn’t sit right does it?
Vet dere hva annet det er som mange tror dreper, men egentlig mer svelger og driter ut til fanfaren av bigger, better, stronger?
Perestrojka.
Neida, hallo vi snakker selvfølgelig om kapitalismen.
*Der sovna du ja*
Så tilbake til’n Fred:
Duden er en aristokrat som har kjent Brian Eno i oppveksten, gått på de riktige skolene og blitt støttet med en god del spenn til hans lidenskap. Ikke noe galt i det…men altså helt greit å rope industry-plant da.
Attmed driver han med en form for musikk som ble født av svetten, tårene og blodet til svart, skeiv ungdom fra marginaliserte miljøer…
Igjen: i seg selv så er ikke det et problem.
tjommiene
Men at hverken han og hans fanskare ikke påpeker historien til den estetikken de er obsessed over, er et illustrerende symptom på mangelen av respekt for hvor kulturen de bastardiserer kommer fra.
Hele denne sulamitten kommer som sagt fra kultur-gribbene som ligger bak kulissene og faen meg skal få dollar på bok for sitt «store slit», med å ‘renvaske’ og ‘pusse opp’ det skitne, usiviliserte og samfunnsskadelige leven som de hørte freaks dansa til i dryppende kjellere på 90-tallet.
For dagens klubbkultur er et stort økosystem, som har blitt big business med karer fra samme type bakgrunn. Ta en annen som vokste opp rundt samveldets aristokrati: Blaise Bellville. Boiler Room grunnleggeren har solgt sitt kjære livsprosjekt til en risiko-kapitalist.
«Hva med Daft Punk da???» hører jeg en halv-lærd, chin-stroker gaule mot meg mens han knuger rundt IPAen sin så knokene blir hvite?
Vel her avslører du deg selv, imaginary enemy (*jeg vet, jeg holder jo på å bli gæren, men det er typ et tegn på sunnhet i dette marerittet…nja, jeg er nok bare en gammal bikkje som bjeffer, så vis noen leser dette, som man sikkert ikke gjør så *voff-voff baby voff*) for hør på låten deres «Teachers» fra deres første album «Homework» (1997). Les teksten. Se navnene de nevner. Søk hvor disse navnene kom fra. Hvilket miljø. Hvilken tid.
Det er slik nær-total samfunns-amnesi som kan få den nevnte journalisten Gradvall (beskrevet som en av «Sveriges ledende journalister innen musikk» av Aschehoug) til å ytterligere si ting som «D]et känns som ens kropp förstår mer än ens huvud».
Jepp, er liksom det som er poenget söta bror: it’s called dance music, stupid.
Man lurer på om mannen som er langt oppi rævva til Fred Again noensinne har vært inne i en nattklubb…
Eller kanskje hele problemet er at han har vært det.
At han har vært i det som vi i dag kaller nattklubber og fortsatt stiller seg forbløffet, frelst og frigjort av musikk som er…(nei vet dere hva, her kommer janteloven, jatte-kulturen og en eller annen som leser Ayn Rand og halshugger meg. Jeg burde avslutte der. Men en ting før jeg drar..)
…dritt.
Fred Agains musikk er dritt.
- ‘gassed out.
