64-bits Orakelet
«thought this might be a good time» - en anmeldelse
Foto: Mackenzie Trail
En merker seg først den aggressive presisjonen i arbeidet når en lytter til Posners nye skive. I debutalbumet hans «thought this might be a good time» (2025) møter vi en frempå og sulten produsent som fra første note («introspor») fører an med standhaftige hats og 64-bit-emulerende arrangement. Det er en soveroms-tonalitet men samtidig en gjennomført profesjonalitet. Denne dikotomiske presisjonen konstruert gjennom Fruity Loops - sender minnene til de tidlige tolverne som ble lagt ut på Hessle Audio på sent 2000-/tidlig 2010-tallet av blant annet Pangaea, Pearson Sound og Ramadanman.
Som Hessle i sin tid tar Posner avstand fra den dominerende techno/house dikotomien. Det er prinsipielt svevende pads som integreres med perkusjon og dype basslinjer. Perkusjonen hans kommer ofte som breaks i sample-form som i «hjertelig», eller mer hjemmesnekra og oppkuttet som i det første sporet.
Basslinjen i det andre sporet er sterkt inspirert av downbeat, som Røyksopps «Melody A.M.» (2001). Det er overordnet dratt mye fra det estetiske draget til 90-talls atmosfærisk drum n bass (type LTJ Bukem eller Peshay) og synergi av pop, indie og elektronika som Björks «Debut» (1993) . For han er noen tanker folkelig i sin ekspressivitet som bergensere flest. Tankene trekker spesielt til en helt unik bergenser, nemlig legenden gått bort så altfor tidlig: Erot.
Det er i den lekne metodikken de er brødre. En kan høre at ideene lekes med mellom skalle og datamaskin, man & machine, før de kommer ut. Det er lystbetont! Jeg kan love at mang en musikk som lages i dag ikke er det, om du tar i fra hverandre prosessen litt (dette har dessuten ingenting med ‘lys’ eller ‘mørk’ musikk å gjøre - Deathprod er meget så ‘lystbetont’ i min betydning spør du meg).
Begge har ikke et massivt antall plug-ins og mye flisespikkeri involvert. Forskjellen er at Erot skrev sine støvete tracks når elektronikaen knapt var født i Norge: med en bulk av en datamaskin, som var knapt mer avansert eller kraftigere enn en gammel iPhone. Posner kommer om lag tjue år etterpå med moderne verktøy: en globalisert scene under hektisk utvikling drevet av teknologiens hestekrefter og internettets rekkevidde.
Men de innehar den samme ideen av ‘støv’: musikk som ikke blankpolerer seg til et normert, grått produkt bestående av trend-befengte ‘overskyv’ eller algoritme-innyndende drops som personlighet (en av mine fire kardinale dyder for dybde-uttrykkelsen i elektronisk musikk, der andre er luft, rom og kanter). Så støvet er implisitt overalt men kan også eksplisitt legges merke til i form av et omfavnende tape-hiss i «sea song». En låt med et lydlandskap Niilas godt kan føle på jamfør hans eksepsjonelle «Chaga (Rain Edit)» (2021).
Ja, Posner er som Erot bergenser. Steike bergensk å! Den bergenske tradisjonen står sterkt i han selv om Bergen ofte beveger seg i og rundt house-sjangeren. Det vil si en viss dedikasjon til en vuggende ambiance: et progressivt driv som kommer til rette over tid og som taktilt og tendensiøst gjør små, kaskadende skift og skyv i bakgrunnen: som kreerer mikro-lommer av sving som gir en god-lunt rytmisk tilstedeværelse. Legg merke til oppbygningen fra 1:40 i «Micc»: leken når kicket treffer: kickets antisiperte sving som føles endret når lydbildet rundt vrikkes på: et bildet som et minutt etterpå blir vendt av snarer: som attpåtil høynes med adderingen av nye dimensjoner i hi-hat veldet. Lytt så vel på de veldig myke og platte conga-trommene, leken med claps og måten en geleides av synthesizere som preger – utpreget og støttende i tandem – lydbildet som serveres. Elegant!
Niilas & Posner av undertegnede (Blå, sommer, 2023)
Han har derimot ikke glemt det undertegnede tenker på som en av hans store styrker: et stort overblikk og grenseløs nysgjerrighet for hva som beveger seg rundt om i verden. I tillegg til å lage musikk og være DJ, begynner Posner å seile opp som en av de få shakers n movers som har en smak og en sans det står respekt av. En av operatørene altså, som tinkrer, inviterer, samarbeider og engasjerer rundt om i byens indrefilet av festskapning.
Med overblikket, kommer sykdommen hans. Sykdom og sykdom, men han er lettere forvridd i hodet (på en bra måte!) og snekrer sammen noen syke beats: for å få til en god vri, trengs et snev maladie…
…jeg lar meg smitte og hoster fornøyd og bekvemt ut et rop av smuud saus. Ta «train of thought», et pladask av en lamenterende-lat og utpreget komposisjon i african time. Den sirene-ledede melodien, trommene som rister schmæk!-bunda og bruken av tid og rom i komposisjonen treffer klink!
Apropos african time se videre til de drone-pregede, evigvarende kicksa i «2004». Et nikk til vest-Afrikansk polyrytmi. En sterk tradisjon godt forelagt i «Drums of Passion» (1960) av Babatunde Olatunji. Hold også ørene åpne for 808-lingende kicksa i , ‘dub-alarmene’ og repeterende vokale licks i «twerp». Her kan man tyde inspirasjonen fra bass-musikk.
Mer normative gitar-licks tvinnes inn som leden i «dumm» (selv om det er en annen låt som vi ettertrykkelig skal ta til oss – som er dum, dummere, dommmmm mann)…Dette og super-mario-bros-arpeggioene gir en trappe-lek av en avsats som blir tatt i mot av svøpen av ghetto-tech kicksa under.
Her møter man noe av det Posner har lekt med, spesielt i sine DJ-sets: en aversjon for de vanlige kick-mønstrene og heller en dragning mot Footwork, Juke og spesielt en sound som har formet han de siste årene: Lisboas sound av batida, nærmere bestemt utgivelsene fra eminente PRÍNCIPE med artister som DJ LYCOX.
Så kommer vi til høydepunktet! En helt vilt dum nesestyver av en rabagast – «tanzarip (bonusspor)». En fløte-flørter av et kryss-ildsk fantom av groove som jeg ikke skal begi meg å si for mye om – uten om et direktiv om å «skru-det-opp-for-faen og tøyl dine hofter godt». Mi se sweet ya kno!
Cover: Emilie Korneliussen (Tegning)
Hva står vi med til slutt? Vi står med en kreatør som ikke drukner i inntagelse av trender være det seg format av uttrykk eller dominerende estetikk. En produsent som heller former sin musikk gjennom nøkterne valg og være var å holde innfallsvinkelen ubesudlet av en meget så ‘aggregert’ samtid. Derav blir ideene hans og deres sammenblanding med dagens (nostalgi-befengte) scene unik. Denne lune-lure metodologien er hans ess i forhold til andre som sluker (samtidens) agnet helt. Det er her artisten gjør seg selv til seg selv og finner samtidig egenart!
Musikk må ikke klassifiseres som avant-garde, fordi den både speiler sin samtid og er original - derav kan en henvende det nykokte begrepet samtidig egenart!
Altså, det har fremkommet en LP, som paradoksalt nok i avfegningen av klimaks vender snuten opp og sneier det sublime terreng - et terreng man må strekke etter for å i det hele tatt kunne ense tidløshet. Måteholdet har gitt kapasitet!
Denne rolige, aggressive, forsiktige men sylskarpe dissekeringen gjør at han effektivt for kommunisert sin sound og ikke høres ut som noen andre i landet for øyeblikket. Videre kan han i internasjonalt henseende - gjennom sine utsøkte komposisjoner og svevende billedbruk - se seg selv og sitt virke som originalt.
Erot lever videre! (Tore Andreas Kroknes, 1977-2001)
- ‘gassed out
Free Palestine
